stinamako - Englemamma til Noah ♥
Forside Add meg Om meg Kontakt

Statusoppdatering uke 18


Nå har jeg tenkt i lengere tid at jeg skulle skrive en statusoppdatering og litt om hvordan graviditeten har vært til nå, men tiden flyr avgårde og ting blir utsatt. Synes det er helt rart å tenke på at jeg snart er halvveis! Men for hver dag som går og vi kommer en dag nærmere den lille i magen kjenner jeg at gleden bare vokser mer og mer. Jeg skal innrømme at enkelte ting har vært tøffe og det har vært tunge dager innimellom der alle de grusomme følelsene og tankene fra da vi mistet Noah kommer tilbake. Tidlig i graviditeten fra uke 5 til uke 6-7 hadde jeg noen små bødninger som gjorde meg veldig redd og engstelig, men alt gikk veldig bra og i uke 9 kunne jeg se et lite hjerte som banket på ultralyd. 

Jeg har fått tett oppfølgning denne gangen, noe jeg selv har ønsket for å roe ned et skremt mamma-hjerte og det har vært veldig godt. Har vært på 5-6 ultralydkontroller til nå og i neste uke skal Håvard og jeg sammen på den ordinære ultralyden. Åh, jeg gleder meg som en liten unge på julaften! Til å se den lille igjen, til å dele opplevelsen med pappaen og forhåpentligvis få vite om det er en liten lillebror eller lillesøster ♥ Har hatt en følelse på hva det var i mange uker, men de siste ukene har jeg blitt mer usikker, antagelig fordi ultralyden nærmer seg med stormskritt og man begynner å tvile på seg selv :)

Tidlig i november klarte jeg å finne hjertelyden med doppler her hjemme. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle finne den, at det skulle være for tidlig, men der tok jeg feil. For plutselig dukket det opp en lyd som tydelig ikke kunne være min egen hjertelyd. Forsiktige dunk som raste avgårde og fikk smilet mitt til å gå rundt hodet, og Håvard syntes også det var veldig stas å høre den lille. Og de siste ukene har jeg kjent de første sparkene, først som små luftbobler som sprekker men den siste tiden har jeg virkelig merket at de blir sterkere. Jeg synes det var så koselig å oppleve det tidlig denne gangen, fordi med Noah kjente jeg ingen ting før i uke 20-21 og da var de allerede så sterke at Håvard også kunne kjenne dem på utsiden av magen. Denne gangen var det lettere når man visste bedre hva man skulle kjenne etter.



Legger ved bilde av magen tatt i forrige uke. Kulen har kommet  ♥

Julekjole på vei i posten






Årets julekjole er bestilt fra asos.com. Gleder meg sånn til å bruke den med kul på magen! ♥

Veien til graviditeten


Som jeg såvidt nevnte i forrige innlegg var det ikke like lett å bli gravid denne gangen som med Noah. Jeg har bestemt meg at jeg vil dele vår historie og hva som måtte til for vår del. Det er ikke mange som vet hvor vanskelig det har vært, og det har til tider vært veldig vondt. Dette kommer til å bli et langt innlegg med mye detaljer, så de som vil må gjerne lese videre for å få et innblikk i vår reise, og hvis det er noe dere måtte lure på er det bare å spørre.

Allerede da vi lå på sykehuset etter fødselen snakket vi om at vi ikke ville vente så lenge med å bli gravide igjen, både på grunn av ønsket om barn men også på grunn av skrekken og redselen. Tanken på at vi skulle bli plaget falt oss ikke inn engang, for alt gikk jo så enkelt og greit sist. Slik ble det ikke.. Vi måtte naturligvis vente en stund slik at kroppen min kunne komme seg etter graviditeten og fødselen, men når jeg stod der med den første negative testen kunne jeg ikke forstå hva som var galt. Da var det plutselig helt andre tanker som kom inn i hodet, er det noe galt med meg?, skal vi ikke få flere barn sammen? Tanker som gjorde vondt langt inn i kropp og sjel, og som skremte meg veldig.

Jeg slo meg til ro med at det fortsatt var veldig tidlig og at vi hadde god tid på oss, at ting ville skje når det var tid for det og meningen at det skulle skje. Men, inni meg var det noe som allerede da sa at ting ikke var som de skulle. Etterhvert som tiden gikk merket jeg at jeg kunne få smerter nede i magen helt ut av det blå, som lyn fra klar himmel, og som gjorde at jeg måtte legge meg i fosterstilling mens jeg følte for å skrike. Jeg ble skremt og skjønte ikke hva dette kunne være, og tok kontakt med lege som henviste meg til sykehuset til gynekolog. Mens jeg ventet på å komme til legen merket jeg at ubahaget begynte å være i magen konstant, uten at det nødvendigvis gjorde vondt men bare var ubahagelig.

I november 2011 var jeg inne til kontroll på sykehuset. Da hadde jeg passert dagen jeg skulle hatt mensen og var nå sikker på at jeg var gravid. Jeg kom inn til en mannlig gynekolog som virket veldig vimsete og som han var mer opptatt av å spøke og tulle enn å svare på alle spørsmålene jeg hadde. Han sjekket med ultralyd og kunne med en gang fortelle at her hadde det ikke vært noen eggløsning denne måneden. Det var som et slag i ansiktet med tanke på hva jeg hadde klart å overbevise meg selv om og jeg følte at tanken på at noe var galt bare ble enda mer bekreftet. Han sjekket eggstokker og livmor og synes alt så greit ut. Jeg gikk derfra uten spesielt med svar på det jeg lurte på, med beskjed om at "ting tar tid". Og ikke kunne han svare på hva smertene kunne komme av...

Tiden gikk og det skjedde ingen ting, og jeg slo meg litt til ro med at det snart var jul og at jeg skulle gjøre mitt beste for å nyte julen midt i sorgen og savnet og legge baby-planer litt på hylla. Lillejulaften ringer en av overlegene vi var i kontakt med etter at Noah døde, og fortalte at hun hadde fått svar på noen prøver som var tatt av meg. Det viste seg nå at jeg hadde noe som kalles antifosfolipidsyndrom, som betyr at jeg er lettere for å utvikle blodpropper ved en graviditet, og at det måtte vises forsiktighet ved neste svangerskap. Jeg fikk beskjed om at jeg må ta blodfortynnende både i pilleform og sprøyter hver eneste dag frem til graviditeten er over. Hva mer kunne jeg få beskjed om nå? Midt i julestria får jeg beskjed om at en allerede skremmende graviditet kunne være enda mere skremmende. Sprøyter? Piller? Fortvilelsen var stor, og jeg følte meg så mislykket. Tårene bare trillet.. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville dele dette med så mange på det tidspunktet, og det var kun de nærmeste som fikk vite om det. 

Tidlig i februar 2012 tok jeg igjen kontakt med lege og forklarte at jeg ville bli undersøkt igjen, og at jeg ikke ville tilbake til samme mann som sist. Denne gangen skulle hun henvise meg til privat gynekolog, og jeg håpte at jeg endelig kunne få komme til noen som tok meg alvorlig og som kunne svare på ting jeg lurte på. Innkallelsen kom og jeg skulle få komme inn tidlig i mars. Samme dag som jeg skal inn hadde jeg igjen kommet så langt i syklusen at jeg bare ventet på mensen, men denne gangen hadde jeg ikke samme håpet som jeg hadde i november om en liten spire. Gynekologen var kjempe hyggelig som tok seg tid til å høre vår historie og som virkelig så fortvilelsen i øynene mine og med en gang sa, vi skal nok klare å gi dere noen søte små skal du se! Han kunne også se med ultralyd at det ikke hadde vært noen eggløsning denne måneden heller, og han tok itillegg blodprøver for å sjekke hormonnivåer og annet som kunne være i ubalanse i kroppen. Det gikk ikke lange tiden før han ringte meg og ga meg beskjed om at hormonnivåene ikke var som de skulle og at han ville jeg skulle starte på Pergotimebehandling ved neste menstruasjon. Han ville vi skulle gå "aggressivt" til verks, og jeg skulle ta dobbel dose (100mg) i tre sykluser. 

I begynnelsen av april var det endelig tid for å begynne med behandlingen og jeg var så spent og hadde fått et stort håp om at kom det til å skje for oss. Men, det eneste som kom ut av denne kuren var vanvittige humørsvingninger, hetetokter og søvnforstyrrelser.. ingen graviditet. Tiden gikk og jeg tok kuren slik som avtalt, med det samme håpet hver gang om at denne gangen skulle det gå men satt igjen med den samme skuffelsen syklus etter syklus. I juli hadde jeg tatt alle tre kurene og det var tid for å dra tilbake til gynekologen for å høre om hva neste steg var. På dette tidspunktet hadde ubehaget i magen kommet tilbake og jeg følte at noe ikke var som det skulle, at det var noe som hadde blitt oversett. Denne gangen tok han seg goood tid og finner plutselig en cycste på ene eggstokken min. Dette kunne være svaret på hvorfor jeg ikke hadde fått eggløsning av meg selv og det ble skrevet PCO/PCOS i journalen min. Dette kunne gjøre situasjonen vår litt vanskeligere, men han hadde fortsatt god tro på at vi skulle få søte små vi også. Itillegg til cysten finner han ut at jeg har betennelse i livmorveggen som måtte behandles med en antibiotikakur med en gang. Jeg spurte om denne betennelsen kunne ha vært der lenge og om den kunne være svaret på smertene jeg hadde hatt, og det kunne den så absolutt. Faktisk helt siden fødselen... Men jeg fikk med meg resept på både antibiotikakuren og enda en omgang med Pergotime. 

Håvard og jeg hadde en lang og fin samtale senere samme dag. Det var helt rart, men jeg var så lettet og glad denne dagen over at noen endelig hadde funnet ut hva som hvar galt med meg at jeg følte at skuldrene var senket for første gang på over ett år. Ja, jeg hadde fått beskjed om at ting kunne ta enda lengere tid, at vi ikke visste hva som skulle til for å bli gravide, men endelig fikk jeg behandlig for det som hadde vært galt så lenge. Etter dette slo vi oss til ro med at vi kunne roe ned på alt som hadde med baby å gjøre, at vi kunne nyte sommeren sammen og ta oss en liten ferietur.

Vi hadde en kjempefin ferie og fikk virkelig slappet av sammen. Sent en kveld satt vi ute ved en fontene og bestemte oss for at vi skulle ønske oss noe, men vi måtte ikke si det til hverandre for da gikk det ikke i oppfyllelse. Men, uten at vi behøvde å si noe til hverandre, var det noe sa meg at vi ønsket oss akkurat det samme ♥

..Mer kommer.. 

Endelig er det vår tur igjen


Glad ♥ Forventningsfull ♥ Lykkelig ♥ Noen ord som kan beskrive livet mitt om dagen. Det er lenge siden jeg følte på en lignende lykke og glede som jeg gjør nå, og jeg kjenner at det kribler i hele kroppen. Tiden kan ikke gå raskt nok frem til april 2013. Endelig er det en liten spire i magen min igjen og jeg er gravid! :D Er idag 14+3 uker på vei, og etter at vi var på tidlig ultralyd i uke 12 bestemte vi oss for å dele den store nyheten med alle sammen.

Veien til denne graviditeten har blitt lengere enn hva vi hadde sett for oss, og ting gikk ikke like lett som da jeg ble gravid med Noah. Jeg skal skrive et eget innlegg om hva som måtte til for å bli gravid denne gangen :)



Lille trille i magen ♥

Foto: Skyer










Tok noen bilder fra bilen når vi var på ferie i Sverige.. men det var kun et par som ble brukbare. Ikke bare, bare å ta bilder fra bilen :)

Oppussing: Telefonbenk


Tiden går så raskt forbi.. Hvor blir det av dagene? To ukers ferie er snart forbi, årets ferietur til Sverige er unnagjort og snart er det på tide å begynne på jobb igjen. Dette innlegget skulle jeg ha skrevet for en god stund siden, men det har blitt utsatt..og utsatt litt til :) Helt siden gangene våre ble ferdige, har jeg vært på utkikk etter "noe" som kunne settes fremfor vinduet. Jeg visste ikke helt hva jeg var ute etter, men etter en tur på brukthandelen fant jeg akkurat det jeg hadde sett for meg. En gammel telefonbenk, som skrek etter litt maling og en overhaling! 


Puten la jeg nytt trekk på. Kjøpte acrylduk (Lin Rose) hos Princess, og stiftet fast over det gamle trekket.

Knottene som stod på skuffene ble byttet ut med nye som ble kjøpt hos Bohus.



Benken ble malt i fargen Chi. Den samme fargen som jeg har malt lister og dører i. 

Jeg ble kjempe fornøyd med det endelige resultatet, og synes den passet godt inn i trappegangen etter oppussingen, hva synes dere? :)

Bursdagsbarn


Idag er det to i vår nærmeste familie som fyller år. For 22 år siden kom en liten jente til verden, og den jenta var meg! :D Og på min femtenårsdag kom verdens fineste lille tantejente til verden, og ble tidenes beste bursdagsgave ♥ Og ikveld når jeg er ferdig på jobb skal vi feires begge to og jeg gleder meg :) 






 GRATULERER MED DAGEN, BENEDICTE! ♥

Oppussing av gangene våre


SIden påske har jeg pusket rundt og pusset opp i gangene våre, og nå føler jeg endelig at vi kan si oss ferdige! Så her kommer det et bilderas til dere.

Før:

Etter:

Før:

Etter:

Før:

Etter:

Også noen detaljer...

Skoskapet er fra Jysk, av typen "Sasha" , koster 499,-

Kappen til vinduet har jeg sydd av en løper kjøpt hos Princess.

Hyllen har jeg laget og hengt opp selv, og dere kan tro jeg var stolt! :-) Hihi.

Gulvet er det pappa som har hjulpet oss å lagt, og jeg er så fornøyd!

- Gulv: Ble kjøpt hos Coop Extra Bygg til 99,- pr. kvm. (Var da på tilbud..)

- Maling: Veggene er malt i Lys Antikk, og på listverk og trappen er det fargen Chi som er brukt.

Hyttetur


Igår reiste Håvard og jeg på hyttetur. Vi hadde bestemt oss for å dra bort på ett års dagen til Noah, få frisk luft og være på en annen plass enn hjemme bare vi to. Vi kom frem til hytta vi hadde lånt rundt klokken 15.00 og vi har kost oss fra begynnelse til slutt. Med kortspill, yatzy, god mat, øl og godteri var det en oppskrift på suksess :-) Det var utrolig deilig og få følelsen av å være kjærester, ikke bare foreldre i sorg ♥











Til Noah på din første fødselsdag.


Kjære, kjæreste lille venn. I dag, den 26.mai.2012 fyller du 1 år. Mamma har gruet seg til denne dagen i et helt år. Det er så urettferdig og feil at vi skal grue oss til bursdagen din, dagen du ble født. Denne dagen skulle vært feiret med kake, ballonger, presanger, familie og venner. I stedet sitter vi alle her med tårer i øynene og kan fortsatt ikke fatte at du er borte, at du så brått og brutalt ble revet i fra oss. Vi kan ikke forstå at vår lille skatt som vi hadde lengtet etter og ventet på i ni måneder helt plutselig skulle bli borte..

Jeg tenker ofte på om du følger med på oss, hører du oss? Hører du gråten vår når vi savner deg? Hører du latteren og ser du smilene våre når vi minnes de gode tingene om deg? Er du der når vi sitter på graven din? Mamma liker å tenke slik, at du ikke er helt borte, at du vet at mamma og pappa savner deg og at vi tenker på deg hver eneste dag. Når solstrålene varmer, når vinder hvisker i trærne, når regnet plasker, alltid tenker jeg på deg. Sendte du kanskje meg et tegn på at du er der? ♥

Når jeg hører barnelatter må jeg snu meg, når jeg hører barnegråt må jeg snu meg. Når jeg hører den lille rope på mammaen og pappaen kjenner jeg det stikker i hjertet. Aldri fikk vi høre deg si det til oss, aldri fikk vi høre deg le eller gråte. Vi fikk ikke se dine første steg eller høre dine første ord, ditt første smil.. Alt er borte, du er borte. Hvordan ser du ut idag lille vennen? Er du fortsatt like lik pappaen din, eller har du blitt mer lik mamma? Kanskje du bare er lik deg selv, nydelige lille du ♥ Det er så mange spørsmål, spørsmål jeg aldri vil få svar på. 

Mamma elsker deg høyere enn himmelen, så jeg vet at du føler det. Du bor i hjertet mitt, og det banker for deg. Du er med meg bestandig og du vil aldri bli glemt. Idag er det din dag, og jeg skal gjøre mitt beste for å være tøff, men hvis det kommer tårer så er det bare fordi jeg savner deg. Hvis du følger med oss, vær så snill å følg ekstra godt med pappaen din i dag. Han savner deg minst like mye som det jeg gjør og han har det vondt. Mamma skal passe på, og med litt hjelp fra deg klarer vi å passe på pappa sammen ♥

 Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. 

Det kan aldri ikke sies nok. Jeg håper du har den beste bursdagsfesten i himmelen, og at du har noen som passer på og tar vare på deg når vi ikke kan. Vi feirer dagen din her nede så godt vi kan. ♥ Gratulerer med dagen Noah ♥

Stor klem fra mammaen din.

Graven er pyntet til 1 års dag.




Et lys fra mammen og et fra pappaen ♥


Uanett hvor mye jeg måtte grue meg til morgendagen, så skal det  ikke sette en stopper for at Noah skal ha det så fint som mulig ♥

Dine siste bevegelser


Frokosten er spist og jeg er nå godt parkert i sofaen. Solen skinner og himmelen er blå, så jeg skulle nok ha vært ute å nytt det flotte været. I stedet sitter jeg her og kjenner på den store klumpen som vokser seg større og større i magen. Natten har vært lang og tung. Jeg drømmer, jeg har mareritt. Opplevelser og minner flyver gjennom tankene mine, noen gode og noen grusomme. Savnet og lengselen virker som den har vokst den siste tiden.. For helt plutselig er ting veldig vonde igjen. 

Igår kveld må jeg innrømme at jeg virkelig trodde noe var på gang. Følte et enormt nedpress og etterhvert kjente jeg smerter i magen og ryggen. Bestemte meg for å ta tiden og smertene kom med 5-6 minutters mellomrom, og varte i rundt 30 sekunder. Men dette skjedde bare en halvtime-times tid før det ga seg helt. Etter dette var jeg bare øm i magen, men kjente ikke mer til smertene. Har heller ikke kjent noen ting idag, merker bare at jeg er i rar form slik jeg har vært et par dager i det siste. Jeg prøver å forberede meg på at jeg blir å gå på overtid, da blir kanskje ikke skuffelsen like stor om det skulle skje, men innerst inne håper jeg at han ikke er langt unna. Starter idag på uke 38 av svangerskapet og han skal vite at mamma og pappa ønsker han hjertelig velkommen!! ♥ Noe jeg mistenker at også besteforeldre, tanter og onkler og alle andre også gjør ;-)

Dette skrev jeg den 23.mai i fjor. Dagen jeg kjente de fantastiske, sterke sparkene i magen for siste gang. Det er så rart, så sårt og ufattelig å tenke på. Vi går noen tunge dager, nei, faktisk uker i møte. Her kommer den ene merkedagen etter den andre.På lørdag fyller vår lille engel 1 år. Hvordan skal jeg klare å komme meg gjennom disse dagene? Har vært å kjøpt en gave til Noah som han skal få på graven sin på fødselsdagen, og igår ble jeg nødt til å gå inn i kommoden hans for å finne en ting for å gjøre gaven komplett. For første gang på ett helt år kikket jeg i kommoden, og tårene trillet ned på kinnene. Der lå alle klærne hans, alt vi hadde kjøpt inn og alt vi hadde fått. Alt som skulle gjøre han så fin ♥ Det gjør så vondt, og det føles totalt urettferdig. Hvorfor skulle ikke vi få se vår lille gutt vokse opp? Ting kan snu på sekundet, og veien fra total lykke til bunnløs sorg er ikke lang...


Vi savner deg lille venn




 Kjære Noah, mamma og pappa savner deg  

Verdens beste pappa fyller år




Verdens beste, snilleste og godeste pappa har bursdag idag ♥ Jeg er utrolig glad i deg og veldig stolt over å kunne kalle deg pappaen min. Takk for at du er akkurat slik som du er ♥

Verdens fineste H og M


Tradisjonell Selbuvott i rosa


Etter ønske har flinke, snille svigersøster Monica strikket votter til meg, - og de ble akkurat like fine som jeg hadde sett for meg! ♥

Litt om hvordan det går med oss


Jeg tenkte at jeg skulle komme med en liten oppdatering på hvordan det går med oss, og hva som har skjedd siden sist. Vi som par føler jeg står stekere enn noen gang, - men det betyr ikke at det har vært en dans på roser fra morgen til kveld. Vi har hatt noen heftige diskusjoner, og mye sinne og frustrasjon som har fått komme ut. I de aller fleste tilfellene så er det nok sorgen og savnet som ligger i bakhodet på oss begge og som gjør at ting blir som de blir. De sier at de man elsker er de som kan gjøre deg mest glad og også mest sint, og den teorien støtter jeg hundre prosent. Det er rart, men et skjevt ord fra H er alt som skal til enkelte dager for at det koker over hos meg, noe jeg også har sett er gjensidig. Vi har gått inn i oss selv, og vi har prøvd å finne ut hvorfor vi gjør slike ting og hvorfor vi er slik mot hverandre, og når alt av tanker og følelser kommer frem så er det et savn etter noen som skulle vært her sammen med oss som dukker opp gang etter gang. Jeg vet at fra min side går jeg enda rundt med en følelse av at det er min skyld at vi mistet Noah, at det er noe jeg kunne gjort annerledes for å forhindre at det skulle skje. Og det hender at jeg får tanker om at de rundt meg også tenker slik, og det er noe som sliter noe voldsomt i meg. Den følelsen har vært der helt siden Noah døde, men nå er den mye mindre til stede enn tidligere så jeg har et håp om at det er noe jeg en dag klarer å slå fullstendig ifra meg.

Og nei, jeg er ikke gravid. Har fått spørsmål om det er grunnen til at jeg har vært fraværende i flere måneder og det kan jeg avkrefte. Noen ganger tar ting tid, og jeg skal innrømme at det har vært en hel del frustrasjon og skuffelser, men er det ment for å skje så skjer det når tiden er inne for det :-) 

Noe av det siste jeg skrev her på bloggen var at jeg var igang med jobbsøking, og i november begynte jeg endelig i jobb! Jeg har fått jobbe med noen fantastiske kollegaer og det har virkelig gjort ting litt lettere for meg. Fra dag èn har jeg kunnet prate med dem om Noah, noe som har falt helt naturlig, og de har også spurt hvis det har vært noe de har lurt på. For meg har det hele tiden føltes mye bedre at folk er direkte og spør hvis det er noe, istedet for at jeg skal se på dem at det er noe de ikke sier, at de nesten nøler i samtaler med meg og er veldig påpasselig med hva de sier. Slik har det aldri vært på jobb, og det har vært akkurat slik som jeg ønsket det, uten at jeg trengte å si noen ting om hvordan jeg ville ha det. Det gjorde meg virkelig godt å få en ny rutine i hverdagen, det å få noe å se frem til. Jeg kom i en jobb som jeg har stortrivdes i og som jeg føler at jeg har lyktes i og som ga meg en mestringsfølelse, "at jeg kan også." Men før påske hadde jeg min siste offisielle dag, og det var trist. Det har fra første dag vært et vikariat så jeg har vært fullstendig klar over hva som kom, men når dagen kom ble det allikevell kjipt. Nå kan det hende at jeg er så heldig å få noen timer jobb, som en ekstrahjelp, og for meg er det bedre enn ingen ting. Det frister veldig lite å finne seg en annen jobb, da jeg føler at det var en påkjenning å bli kjent med en ny gruppe mennesker. Selv om det kanskje virker slik så er det ikke alle dager som er like lette, jeg har fortsatt mine mørke dager der jeg aller helst vil grave med ned og bare forvinne.

H er nylig kommet seg tilbake i jobb etter en periode der han var hjemme, og jeg merker en positiv endring hos han. Det merkes godt at han er typen som trenger faste rutiner og noe å gå til, han kjeder seg veldig fort og det er klart at slike ting går ut over humør og alt annet. De siste ukene har jeg sett mer til den kjæresten som jeg husker som den godeste og snilleste, det er rett og slett helt fantastisk at han kommer hjem med et stort smil om munnen og gir meg en god klem. For det er klart at tingene som skjedde ifjor har påvirket han like mye som meg, og han har hatt mye i seg og mange tanker som har påvirket hverdagen, - hans og vår.

Nå har jeg en følelse av at ting går lettere på mange måter, at vi er på vei tilbake til det å være kjærester igjen og ikke bare et par foreldre i sorg. Den biten kommer vi alltid til å bære med oss, men vi har virkelig funnet ut at det er ubeskrivelig viktig å ta vare på oss, det å være kjærester ♥

Et lite livstegn ifra meg


Det er gått en stund siden jeg skriblet ned tankene mine her, hvor blir tiden av..? Vi er på goood vei inn i et nytt år, påsken er over og våren står for døren. Jeg hadde i bunn og grunn sett for meg at tiden skulle stå stille etter alt det fæle som skjedde iløpet av fjoråret, men tvert i mot. Vi er kun et par måneder og noen dager unna Noahs ett års dag, og det føles merkelig, for i mitt hode er det som alt det skjedde igår. Men selv om vi har hatt det vondt og ting har vært vanskelige så har livet gått videre, og det har skjedd gode ting for mennesker rundt oss og oss selv.


Jeg ser at jeg har fått noen spørsmål som kommentarer i tiden mens jeg har vært borte, så nå starter jeg en spørsmålsrunde slik at dere kan spørre om det som dere måtte lure på.

 

Som et massivt slag i ansiktet


Jeg merker at jeg har kommet inn i en skikkelig "død-periode" igjen. Et dårlig valg av ord, jeg vet, men jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers skal beskrive det. Det verker i kroppen, jeg er sliten og trøtt hele tiden og det er nesten slik at jeg bare venter på å falle sammen. På torsdag er det fem måneder siden Noah ble født, og jeg tar meg selv i og bli forbanna rett og slett, for hvor er han hen nå? Hvor er den lille gutten vår som skulle vært fem måneder? Jeg vet godt hva som skjedde, og jeg så inderlig godt at vi aldri får han tilbake, men det gjør så vondt! Jeg lengter sånn etter han, etter å kose, stelle og elske han slik som det skulle vært..

Hele situasjonen kan beskrives med så mange ord, men det som beskriver alt er ordet feil. For det er det det er, feil. Feil at han ikke fikk leve en eneste dag utenfor magen, feil at Håvard og jeg sitter her og sørger over den lille gutten vår som skulle vært her og gitt oss så uendelig mye glede i hverdagen, feil at vi ikke får vist han hvor mye han var elsket og ønsket. Det er så feil at han ikke får vokse opp og føle kjærligheten fra alle som hadde ventet så lenge på han.

Lørdag ble en spesiell kveld for meg, og jeg tenker at den ble veldig spesiell for Håvard også. Vi møtte for første gang et lite barn sammen, en liten jente på seks måneder. Jeg trodde jeg skulle bli trist av bare å se henne, men det ble jeg ikke, det var faktisk godt på en måte. Ei nydelig lita jente som minnet meg på hva vi ikke har, den biten var vond, men jeg vet at jeg ikke kan være sint på dem som har det slik som vi skulle hatt det. Jeg tenkte på hvor heldige de er, og jeg tenkte for meg selv om de egentlig vet hvor heldige de faktisk er. Det som virkelig gjorde vondt var når Håvard spurte foreldrene om han kunne få holde henne, noe han fikk lov til. Herregud, jeg visste og vet at Håvard er flink med barn, men jeg ble smertelig påminnet det der og da. Jeg så gleden i øynene hans, og jeg det stakk i magen. Noah. Det er nesten som kroppen sier det når det stikker sånn. Det var som å få et massivt slag i ansiktet og jeg følte at jeg ble kvam. Jeg klarte ikke holde henne, klarte ikke engang tenke så langt at jeg vurderte å spørre.

Den dagen jeg klarer å holde et lite barn, den dagen gleder jeg meg til, for den dagen kommer jeg til og ta et stort steg fremover og ikke bakover slik jeg føler at jeg har gjort med det meste etter at vi mistet Noah. Det kommer til og bli en stor dag for meg det. Og jeg gleder meg sånn til jeg kan få holde vårt lille barn, en liten søster eller bror som har storebror i himmelen.. ♥



Det føles som om jeg har gått meg vill.. og jeg lurer sånn på når jeg skal finne veien frem fra mørket..

Tenn lys for alle englebarna der ute i verden


Babyloss awarness week starter 15.10.11 klokken 19.00

Denne uken skal sette fokus på alle barn som har dødd i mors liv, fødsel eller i ettertid..

Klokken 19.00 skal alle sette et lys i vinduet  for å vise at vi bryr oss og tenker på alle englebarn som titter ned på oss.

Jeg visste ikke ikke om denne uken, denne fantastiske gesten som betyr så ufattelig mye for alle oss som er i denne situasjonen. Jeg leste om dette på Karolines blogg, og håper at så mange som mulig bruker muligheten til å minnes englebarna våre ♥ Før Håvard og jeg mistet Noah var jeg ikke klar over hvor mange som faktisk gikk igjennom dette marerittet, men jeg har fått kontakt med mange, mange gjennom bloggen som har mistet sine små så alt for tidlig. Som englemamma kan jeg love dere at slike tanker som dette varmer, og jeg håper at dere tenner et lys og setter i vinduet ikveld ♥

Her ser dere en sløyfe som er laget for å minnes englene våre, og hvis dere går inn her kommer dere til en side som har enda flere ting laget for å minnes våre små og hvor det står litt om denne dagen. En veldig fin ting synes jeg som er mamma til en liten engel ♥



Mamma og pappa tenker på deg hver eneste dag Noah ♥

The two of us



Dagen for gjennomgang av obduksjonsrapporten på sykehuset


Da er man hjemme igjen etter en dag på sykehuset og et besøk hos svigerforeldre og mine foreldre. Jeg er så sliten i hele kroppen, men jeg kan ikke beskrive hvor godt det er og være ferdig med denne dagen. Fire måneder å vente på noe som dette er leeeenge, og det har vært veldig tungt for oss begge. Det er mange venner og bekjente som lurer veldig på hvordan dagen har vært og hva som ble sagt, og jeg skriver det her i stedet for å fortelle det til hver enkelt, jeg har rett og slett ikke kapasitet og energi til å gjøre det idag, unnskyld ♥ Men håper dere forstår meg når jeg sier at hodet mitt er stappfullt og jeg må ta det litt etter litt. Det kan hende at jeg glemmer noe nå og kommer tilbake med det senere, men jeg skal prøve og få frem så mye som jeg kan.

Som jeg skrev tidligere tok jeg buss utover til Bodø, også møttes Håvard og jeg på sykehuset. Han var et par timer på jobb tidligere på dagen slik at han ikke skulle få så mye fravær, så tok han resten av dagen fri. Dette hadde vi avtalt på forhånd, fordi at jeg ville virkelig ikke at han skulle dra tilbake på jobb etter møtet siden vi ikke hadde noen anelse på utfallet av det, og uansett hva de sa var dette en dag vi begge ville ha sammen etter møtet. 

Vi ble tatt imot av den samme legen som var med på å sette igang fødselen, en veldig hyggelig dame som tok seg tid til å forklare ting for oss og svare på eventuelle spørsmål vi måtte ha, det var ikke noe stress og vi satt ikke igjen med følelsen av at vi ble jaget avgådre, noe jeg desverre har vært borti tidligere med leger.. Heldigvis gikk det bra, spesielt med tanke på hva dette handlet om. Det hadde bare vært toppen på kaka hvis noen skulle være ufine med oss denne dagen, men vi ble behandlet med respekt og det satte jeg veldig stor pris på. 

Hun begynte med å fortelle at alt av blodprøver og andre prøver som ble tatt av både meg og Noah var normale, og ingen av dem tydet på at noe var galt. Etterhvert kom hun innpå morkaka, og fortalte at av det de kunne finne på den tydet det på svangerskapsdiabetes.. Jeg kjente umiddelbart at en klump kom frem i halsen min, og spurte om dette var noe de skulle ha funnet ut på kontrollene jeg har vært på. Men da fortalte hun at etter at resultatet av obduksjonen var klar hadde de sett igjennom alt av prøver som jeg har tatt i løpet av svangerskapet og ingen ting kunne tyde på at dette skulle skje. Jeg kjente at jeg var rask med å tenke at det var min feil, at jeg hadde gjort dette mot gutten vår. Hun forklarte at det ikke var noe jeg kunne gjort anderledes, men alikevell.. Det stakk godt i hjertet når hun sier at det var noe kroppen min hadde gjort, slik som jeg har fryktet hele tiden.

Så forteller hun attpåtil at det var ingen kromosomfeil og han var frisk på alle måter. Det eneste de hadde lagt merke til var at organene hans var tilsvarende et foster i uke 36, mens jeg var kommet til uke 38 i svangerskapet, men det kunne forklares med svangerskapsdiabetes og at det var en prosess som hadde startet i kroppen som førte til at han ikke fikk den næringen han trengte. Det gjør meg så sint og trist å tenke på at han var en helt frisk og nydelig baby som måtte dø på grunn av noe som i bunn og grunn er så dumt! Han skulle vært en fire månder gammel gutt, og han skulle vært her.. ikke i himmelen. Hele denne prosessen har virkelig rakket opp i sår som vi på mange måter hadde klart å hele delvis, og det fikk meg bare til å (om mulig) savne han enda mer. Det som skjer 1 av 1000 skjedde oss.. Hva har vi gjort for å fortjene dette? Det gjør så vondt, i hele kroppen. Den nummene følelsen som jeg hadde i kroppen rett etter vi mistet han er tilbake for fullt.

Vi snakket også om hvordan det blir i neste svangerskap og at jeg blir å få så tett oppfølging som jeg måtte ønske, og at så raskt jeg blir gravid er jeg nødt til å ta en glukosetest for å sjekke hvordan kroppen min jobber med sukker når det kommer i kroppen. Det er godt å høre at ting kommer til og bli tatt på alvor, men siden de ikke fant ut at det var noe galt med Noah, hvorfor skulle de gjøre det neste gang? Jeg vet så inderlig godt at jeg ikke kan tenke slik, men det er slike ting som går i gjennom hodet mitt og de er umulige å stenge ute. Jeg føler ikke at det vi fikk vite idag roet meg på noe vis i forhold til neste svangerskap, jeg ble heller mer redd.

Jeg sa i fra om at de antagelig kommer til og bli lei av meg neste gang, for neste gang skal jeg ikke nøle med noe som helst. Heller en gang for mye hos legen enn en gang for lite, slik kommer jeg til å tenke. Jeg gleder meg så mye til Noah skal få en liten søster eller bror, men jeg er så spent på hvordan jeg blir å reagere når jeg finner ut at jeg er gravid og hvordan svangerskapet kommer til å oppleves for meg. Jeg er så glad for at jeg har verdens beste gutt som skal være sammen med meg gjennom alt ♥ Han har vært og kommer til å være min sterkeste støttespiller. Det er så sårt å tenke på at vi alltid kommer til å være èn for lite i familien vår.. 



♥ Noah, mammas lille engel, pappas lille skatt ♥

Mobilblogg: På tur til sykehuset


Da var jeg på tur utover til Bodø for å dra på sykehuset.. Jeg skjelver som et løv i hele kroppen og kjennes ut som jeg ikke klarer å trekke pusten inn. Det skal bli en lettelse når denne dagen som vi har venta på i over fire måneder er over, men akkurat nå er jeg et nervevrak. Gleder meg til å treffe Håvard, han som alltid klarer å roe meg ned <3

Remembering


 

Go ahead and mention my child,

The one that died, you know.

Don't worry about hurting me further.

The depth of my pain doesn't show.

 

Don't worry about making me cry

I'm already crying inside.

Help me to heal by releasing

The tears that I try to hide.

 

I'm hurt when you just keep silent,

Pretending he didn't exist,

I'd rather you mention my child

Knowing that he has been missed.

 

You asked me how I was doing

I say "pretty good" or "fine"

But healing is something ongoing

I feel it will take a lifetime?

- Unknown.

 

Mamma savner deg så masse....

Dagens planer og et lite tilbakeblikk i svangerskapsdagboken


Gjett hva jeg skal være med på idag.. ? Jeg skal være med på Rib-tur i Saltstraumen sammen med rundt tjue andre. Har gledet meg i nesten to uker nå, og endelig er dagen her! Har vært med en gang tidligere og da regnet det og var skikkelig ruskevær, så vi ble kaldere og våtere enn nødvendig. Har hatt et håp om at vi skulle være litt heldigere med været denne gangen, men det ser veldig dårlig ut. Så nå skal jeg lete frem superundertøy, det skal ihvertfall ikke stå på innsatsen når det kommer til og holde varmen! Men morsomt blir det uansett, det var ihvertfall et skikkelig adrenalinkick for meg forrige gang. Gleder meg, gleder meg, gleder meg :-)



Idag har jeg forresten sett igjennom alt det jeg har skrevet i svangerskapsdagboken gjennom graviditeten, og det er første gang etter at Noah døde. Noen ting var det tøffere og se enn andre, som for eksempel det på bildet over, det var så rart og se når man tenker på hvordan ting endte. Men det var generelt litt vanskelig og se igjennom. Grunnen er nok ganske enkel og jeg kan tenke meg at det er fordi jeg ikke har sett igjennom det tidligere. Jeg håper at slike ting en gang blir et fint minne for oss å se på. 

Nå er det bare sju dager til vi skal inn til samtale på sykehuset for og gå igjennom obduksjonsrapporten, jeg gruer meg sånn.. men gleder meg til og få det overstått. Kanskje blir hverdagen enda litt enklere for oss..? 

Ha en fin dag alle sammen!

Jobbsøking og minner


Idag var jeg og leverte nok en jobbsøknad. Det virket som en fin plass og sjefen var kjempe hyggelig! Det er forferdelig vanskelig og finne seg noe her omkring, det er lite og oppdrive og det er i tillegg mange som er på utkikk etter jobb, men jeg må bare fortsette å prøve og vise at jeg er interessert. Jeg ønsker virkelig og komme meg ut i jobb nå slik at jeg slipper å gå hjemme hver eneste dag. Det var greit i vinter når jeg var gravid, men nå føler jeg bare at det minner meg på at ting ikke er slik som de skulle vært. Ønsket er en deltidsstilling, slik at jeg har litt fri innimellom slik at jeg ikke hopper rett inn i en hundreprosent stilling etter ett år hjemme, er redd det kan bli i overkant mye til og starte med. Så nå krysser jeg fingrene for at jeg får en positiv tilbakemelding. 

I går dro jeg en tur innom graven til lillegutt. Jeg fikk ordna litt der slik at det ser litt bedre ut nå, for jeg vil at han skal ha det så fint som han kan ha det på graven sin. Hver gang jeg har vært der blir jeg litt rar, jeg blir minnet enda mere på hvor mye jeg faktisk savner og lengter etter han, så når jeg kommer hjem føler jeg meg "tom". Her hjemme har jeg fått opp en ramme med bilder av meg som gravid, et par av meg, Håvard og Noah sammen og et av kista hans. Jeg trodde det skulle bli tøft og ha den oppe, men jeg smiler hver gang jeg ser den nå. Den minner meg om gutten vår, og jeg prøver hver eneste dag og minnes han med et smil. Og over rammen henger det tre bilder med tekst på hvor det står, Hope, Love og Peace. De passer så godt der, og beskriver hele situasjonen på en god måte ♥


 


Foto: Smørblomst





En sommerfugl forkledd som en smørblomst ♥ Ser dere den? 

Foto: Akita




Fineste Akitaen vår ♥ som forøvring står ute og venter i spenning på at jeg skal ta henne med ut på tur ;-) Frister så lite med det drittværet som har vært her for mange dager etter min mening..

Savner den fantastiske følelsen



Savner den store magen min.. ♥

Savner følelsen av spark, av hikke, av turning og snurring.. ♥

Savner følelsen av å bære et lite menneske i magen.. ♥

♥ Jeg savner babyen vår ♥

 

Ønsker mer enn noe at du var her med oss Lillegutt...

Innkallelsen fra sykehuset er kommet


Torsdag lå endelig innkallelsen fra sykehuset i postkassen. Endelig skal vi få noen svar, men jeg må ærlig innrømme at det er en skrekkblandet fryd og jeg vet ikke helt hva jeg egentlig tenker når alt kommer til alt. Jeg er livredd. For meg er det noen svar jeg på en måte ikke vil høre. Det er skremmende og skal måtte høre hva som skjedde med Noah, for vi har jo virkelig ingen anelse.

Jeg måtte faktisk ta meg selv i å ringe sykehuset for å høre om det virkelig dette innkallelsen gjeldte, for det hadde vært grusomt hvis vi begge to hadde gått frem til selve dagen og trodd at vi skulle få svar hvis det egentlig bare var noe annet. Men en hyggelig dame kunne da bekrefte for meg at det var angående obduksjonen denne timen var satt opp. Så da skal vi avgårde for og møte to leger som skal gå igjennom ting med oss. Tanken på at svarene er klare og at vi kunne fått vite dem nå er litt stressende og nervepirrende på mange måter, men vi har sammen bestemt at vi venter til møtet før vi får detaljene, slik at vi får fagpersoner til å forklare tingene for oss hvis noe skulle være uklart og for at vi skal få med oss alt i motsetning til hva vi ville fått over telefon.



Så for oss tok det rundt fire og en halv måned fra vi mistet Noah til vi skal inn på møtet. Jeg har fått spørsmål om hvor lang tid det tar, men det er det desverre ikke et fasitsvar på. Dette er tiden det tok for oss, men det er slettes ikke sikkert at det er det samme for andre, det kan både ta lengere og kortere tid. Jeg har forstått det slik at det kommer helt ann på hvilke prøver som det ventes svar på og generelt hvor god tid det enkelte sykehuset har. Av egen erfaring kan jeg nå si at jeg på en måte er litt glad for at vi har måttet vente en stund. Jeg tror det hadde vært for tøfft hvis vi hadde måttet dra på dette møtet rett etter at det skjedde og sorgen fortsatt var så fersk, så det har faktisk vært greit og vente slik at vi kunne få tid vi to til å sørge og la tiden "hele" de dypeste sårene.

Foto: Høstfarger

















 

Sommerens bursdagsgave er blitt flittig brukt! Skulle bare ønske at mine photoshopkunnskaper var av et litt høyere kaliber så jeg hadde hatt muligheten til å gjøre noe med bildene mine.. Ser jo at de som virkelig kan dette, både det å fotografere og redigere er jo fantastisk flinke!

Det sies jo at øvelse gjør mester og at det gjelder å prøve seg frem, men når det kommer til tålodigheten min strekker den rett og slett ikke til.. Prøver, uten at jeg helt vet hva jeg driver med, og så ender det med at jeg gir opp.  "Photoshop for dummies" , det hadde vært noe!

Til Noah fra mamma og pappa


Til Noah.

 

Du kom som en stor overraskelse inn i livet til mamma og pappa. Du viste oss at du var på vei i form av to streker på en graviditetstest, og du snudde livene våre på hodet.  Ingen ting kunne gjort oss lykkeligere enn tanken på at vi skulle få deg inn i livet vårt. Mamma ble fullstendig taus for hun klarte rett og slett ikke tro det var sant, mens pappa smilte fra øre til øre og sammen stod vi og prøvde å forstå denne fantastiske tingen som skulle skje oss.

 

Fra den dagen vi fant ut at du bodde inni magen til mammaen din har hun tenkt igjennom alt hun har gjort, for hun ville ikke risikere å gjøre noen ting som kunne skade deg. I tillegg fulgte pappaen din godt med og viste en fantastisk omsorg for mamma. Han kalte oss skattene sine, og han ønsket at vi skulle ha det så godt som vi kunne.

 

Mamma tror at pappa ble om mulig enda mer begeistret når han hørte at du var en liten gutt som da hadde bodd i magen i cirka 18 uker, lite visste vi da om den vanvittige smerten vi skulle få kjenne på 20 uker senere..

 

Savnet etter deg er så stort.. massivt. Noe som ikke kan beskrives med ord. Vi har virkelig fått erfare hva det vil si å mangle en bit av hjertet, for når du ble borte fra oss tok du en liten bit av oss med deg.

Noen dager er veldig tunge. Mamma er ikke så flink til å skjule ting.. eller kanskje det er det hun er. Der beundrer hun virkelig pappaen din, for han er flink til å slippe ut ting. Om det er i sinne, eller det å være trist så er hun glad for at han får det ut.. Mamma blir stille og stenger menneskene rundt seg ute, og hun ser at det tærer fælt på pappaen din.

 

Det er så tungt og skal gå videre, for jeg skjønner ikke helt hvordan man skal gjøre det. Det er noe som mangler, du mangler. Vår lille Noahgutt.. Du skulle være her sammen med oss, men du er i himmelen sammen med de andre englebarna. Det er der mamma forestiller seg at du er, og at dere tar vare på hverandre når mammaene og pappaene ikke kan. Det er så feil. Så urettferdig. Huset er tomt.. Her skulle det vært barnelatter, barnegråt og alt annet som følger med en liten babygutt.

 

Tårene triller.. Vi lengter sånn etter deg. Hadde lengsel kunne bringt noen tilbake hadde du aldri forlatt oss. Du var drømmen vår, nå er du i drømmene våre..

 

Mamma og pappa elsker deg høyere enn himmelen, så vi vet at du merker kjærligheten vår der du er hver eneste dag.


 

Når hverdagen kommer


Nå merker jeg mer og mer at hverdagen møter oss. Det er nesten som jeg føler at vi har kommet til et punkt der verden mener at vi har brukt nok tid på å sørge, og jeg vet at for meg selv og Håvard er det slettes ikke slik det er. Noen dager kjennes ut som en konstant kamp der jeg kniper munnen sammen for ikke å skrike i fortvilelse, der jeg sier til meg selv "Ikke gråt, ikke gråt..." Jeg vet at vi ikka kan krype sammen og legge oss ned. På et punkt må vi møte verden og hverdagen, selv om det føles helt feil når Noah ikke er her sammen med oss.

Håvard er på kurs idag, og det er hans første dag tilbake på jobb siden vi mistet Lillegull. Natten som var var helt grusom. Jeg fikk ikke til å sove, jeg bare rullet og snudde meg og til tider kjentes det ut som jeg måtte kjempe for å trekke pusten helt ned i magen. Det er så lenge siden han var på jobb, og den siste dagen han var på jobb var dagen vi fikk vite at det lille hjertet ikke lengere slo. Det kjentes nesten ut som jeg ble grepet av panikk. Jeg har ikke trodd at det skulle føles slik når Håvard skulle tilbake på jobb. Misforstå meg rett, jeg synes det er veldig bra at han føler at han klarer å gå tilbake på jobb, men med tanke på hva som fulgte sist han dro på jobb har jeg ikke lengere positive assosiasjoner til det.

Og igår for første gang på lenge tok jeg meg selv i å føle det samme jeg gjorde siste natta jeg hadde han i magen. Den fortvilelsen og sårheten som jeg så lenge har stengt ute. Savnet jeg følte den natten av å føle han, kjenne han der inne i magen kom tilbake. Det er så vondt. Så sårt. Og så forbanna urettferdig og feil! Jeg sier stadig vekk at jeg er sliten, og ikke skyldes det fysiske anstrengelser. Men når det er noe som kverner rundt i hodet døgnet rundt blir jeg helt utmattet og uansett hvor hardt jeg prøver klarer jeg ikke kvitte meg med tankene som sliter på meg. Jeg vil tenke på Noah, jeg minnes den vakre lille gutten vår, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å være lei meg lengere. Det er noe jeg blir resten av livet, men det er så tungt noen dager...

Vi var i kontakt med sykehuset igjen i forrige uke, og fikk da beskjed om at vi blir innkalt til samtale angående obduksjonen om en to ukers tid. Etter at vi fikk vite det har jeg gått igjennom alt som skjedde i svangerskapet. Jeg er så redd for at vi kommer dit også forteller de at det er noe jeg har gjort, eller at det er noe feil med kroppen min som tok livet fra Noah. Håvard er så snill og god som sier at uansett hvordan man vrir og vender på det så blir det ikke min skyld, men innerst inne så tenker jeg slik uansett. Kommer det frem at det er kroppen min så blir det for meg å virke som det er min skyld. Pulsen stiger bare jeg tenker tanken.. det er så skremmende.

♥ Mammas lille engel, pappas lille skatt ♥

Fødselshistorien vår


Jeg har tenkt lenge.. Veldig lenge, på om jeg skulle skrive om fødselen, om jeg skulle dele den. For min egen del tror jeg det kommer til å hjelpe meg, på mange måter. Til nå har jeg på en måte unngått å tenke på selve fødselen fordi det har gjort ufattelig vondt, noe det ennå gjør. Men for meg er skrivingen en medisin, det er en hjelp for meg til å fordøye ting. Helt siden jeg var liten har jeg skrevet ned tanker. For meg har det alltid vært lettere, for noen tanker og følelser er for vonde for meg å snakke om.  Det er flere som har spurt meg hvordan ting foregår når man mister barnet sitt så sent i svangerskapet, og jeg vet at det er mange av mine nærmeste som lurer men ikke klarer å spørre. Derfor velger jeg å dele det med dere.

Overskriften sier "Fødselshistorien vår", og det kunne ikke vært mer sant. Jeg hadde aldri klart det uten Håvard. Han har virkelig vært min klippe, min sterkeste støttespiller og en fantastisk kjæreste gjennom alt.



Jeg har tidligere skrevet om dagen da vi fikk vite at Noah hadde dødd i magen min som dere finner her.

Den 25.mai dro vi utover til Bodø for å sette igang fødselen. Da vi kom til fødeavdeligen ble vi møtt av en jordmor som var helt utrolig hyggelig, og som det skulle vise seg i ettertid var veldig god å prate med. Men der og da syntes jeg ikke noe om henne. Det hadde ikke noe med henne å gjøre, men der og da var jeg sint på alt og alle, alle var skurker i mine øyne. Vi snakket med henne om de siste dagene og svangerskapet generelt. Så forklarte hun hvordan ting kom til å skje, og fortalte at jeg kunne få alt av smertestillende og at det var ingen begrensninger siden det ikke var noen å ta hensyn til. For meg virket det helt naturlig å tenke på Noah, så når hun sa det klarte jeg bare å tenke at det selvfølgelig var noen andre å ta hensyn til.

Vi fikk servert noen brødskiver og pålegg slik at vi fikk i oss litt mat. Da klokken ble 21 ble de første modningspillene satt, og det viste seg at det allerede var mellom 1 og 2cm åpning. De kunne ikke svare på om det var fordi at ting hadde begynt å skje mens Noah fortsatt levde eller om det hadde skjedd etter at han døde og at kroppen prøvde å kvitte seg med han. Åh, det høres så fælt ut at jeg klarer fortsatt ikke si det høyt..

Etter det måtte jeg ligge en times tid i ro i sengen slik at pillene skulle få virke og det tok ikke lange tiden før jeg merket at magen strammet seg til. Vi hadde tatt med oss pcen og "Himmelblå" siden de hadde fortalt på forhånd at når man ble satt igang på denne måten kunne det ta opp til flere dager, så før vi tok kveld så vi et par episoder. Gjennom hele natten kjente jeg sammentrekninger i magen som bare ble sterkere og sterkere. Når klokken ble 6 fikk jeg en varmepute for å ha på magen, og den lindret godt. De sa at jeg skulle bli sjekket igjen men at de ventet bare til etter vaktskiftet som var klokken 7. Klokken ble nærmere 8 for jeg ble sjekket og da hadde jeg 6cm åpning, så de mente at jeg trengte ikke flere. Håvard ringte hjem for å fortelle hvordan ting lå ann og hva som skjedde. Mamma og søsteren min skulle komme så raskt de kunne. Da klokken ble 10 fikk jeg epidural, og den var etterlengtet.

Epiduralen lot meg slappe av, og jeg klarte til og med å sove litt. På dette tidspunktet var jordmorstudenten som tok imot Noah og Håvard inne sammen med meg. Når jeg våknet kunne jeg høre Håvard si at han prøvde å være sterk for min skyld, og da trillet tårene. Jeg vet ikke om han fortsatt vet at jeg hørte han si det.. Men slik er han, han stiller seg selv i andre rekke og tar vare på meg. Det kan ikke beskrives med ord hvor mye jeg setter pris på det, men jeg håper på samme tid at han finner den støtten i meg som jeg gjør i han ♥

Presset ble bare sterkere og sterkere etter som tiden gikk og jeg kjente på meg at det nærmet seg. Klokken 11.30 sjekket de meg igjen og de sa at det var snart tid for å presse. Det var såppass ubehagelig at jeg klarte ikke ligge stille, og jeg følte at jeg måtte presse. Jeg ba jordmoren om å hente Håvard som var ute på gangen for å snakke med mamma og søsteren min. Da han kom begynte presseprosessen. Det gjorde så vondt, men aller mest vondt gjorde det inni hjertet. Kroppen min ville ha Noah ut, men jeg ville holde han inne i magen. Jeg ville beholde han så lenge som jeg kunne. Dette klarer jeg ikke sa jeg til Håvard, og da legger han nesen inntil min og sier at jeg er beintøff. I hans ord fant jeg styrke til å presse. Jeg vred meg i smerte og klep om hånden til Håvard og jeg skrek og da klokken var 12.30 den 26.mai kom verdens nydeligste gutt til verden. Vi hadde drømt om hvor vakker han var, men vi hadde virkelig ingen anelse. Jeg holdt godt om Håvard og sa, "Der er gutten vår." Jeg fikk han på brystet og jeg var målløs.

Etter en stund ble han veid og målt, han var 3120gram, 50cm og hadde en hodeomkrets på 36cm. Han var helt perfekt. Mens jeg fikk et par pyntesting, fikk Håvard holde han. Han lette frem fiskebladet sitt, så spurte jeg hva han gjorde og da fikk jeg til svar at de leste sammen. Skjønne gutten min ♥

Når han var født var jeg verken trist, sint eller forbanna. Jeg var stolt. Mer enn ord kan beskrive. Etter en stund fikk mamma og søsteren min, og Håvards foreldre komme å se han. Jeg følte selv at jeg strålte, ikke i hele mitt liv har jeg vært så stolt som jeg var da jeg fikk vise frem sønnen vår! Da alle sammen var dratt sovnet Håvard, jeg klarte ikke sove jeg lå bare å så på han. Der og da gikk det opp for meg hvem Noah virkelig lignet på. Han var som snytt ut av nesten på pappaen sin, den nydelige pappaen sin. Jeg hadde ikke hjerte til å vekke han, han fortjente mer enn noen å få hvile seg. Men når jeg lå der og stillheten senket seg gikk det plutselig opp for meg hva som var realiteten. Da kom alle de vonde følelsene tilbake, Noah levde ikke og vi kom ikke til å få dra hjem med han slik som vi hadde gledet oss til i mange måneder. Igjen var alt urettferdig..

Jeg føler selv at jeg er en helt annen person etter alt som har skjedd. Jeg ser på en helt annen måte på problemer som møter oss. Ingen ting kan måle seg med det vi har vært igjennom og det vi nå måtte møte skal vi klare. Vi sa begge to etter fødselen har nå har vi vært på bunnen, nå kan det bare gå oppover. Dagene er til tider beintøffe og jeg har aller mest lyst til å legge meg ned og forsvinne, jeg sliter med å finne grunner for at livet skal gå videre. Men så ser jeg inn i øynene til Håvard, og jeg ser Noah. Noah er med oss i hjertene våre hver dag, hver time, hvert skund... Ingen ting kommer til å endre det noen gang.

Men jeg vet at hadde det ikke vært for den fantastiske gutten jeg møtte for et og et halvt år siden så hadde jeg ikke klart meg. Håvard har en egen evne til å få meg opp når jeg er på bunn. Som jeg skrev på facebook etter fødselen, "Hvis jeg elsket deg tidligere, da har jeg virkelig ikke ord for hva jeg føler for deg nå." Han finner en styrke i meg som jeg ikke visste om selv.

Nye Bodø Travbane
















Som jeg skrev igår så ble det tatt noen bilder på søndag når Tonje kjørte travløp. Kanskje ikke den beste kvaliteten på bildene da jeg ikke er så dreven på kamerabruk, men jeg sitter ihvertfall igjen med noen minner og det synes jeg er veldig moro. Jeg synes det er så koselig å sette seg ned med bilder og mimre over ting jeg har opplevd, og nå skal jeg bli flinkere til å forevige minnene våre, som jeg lovde Håvard når jeg fikk bursdagsgaven. Trenger noen ganger et spark bak, men det er bare bra for min egen del.

Føler meg så utilpass når jeg er i Bodø og følger med på løpene, spesielt når jeg er sammen med Tonje når hun gjør klar hesten sin og når de snakker om hest. Misforstå meg rett, jeg storkoser meg, men jeg skjønner lite, og de andre får seg nok en god latter når jeg stiller mine dumme spørsmål av uvitenhet. Men jeg prøver å vise interesse og jeg prøver å lære en ting eller to. Jeg synes det er spennende, også er det så morsomt å se hvor engasjert Tonje er i det hun gjør. Hun har helt siden hun var liten vært en skikkelig hestejente, og nå får jeg erfare at jeg kanskje skulle fulgt litt bedre med når hun snakket om hest...

Barnevakt


Hei!

Idag har jeg og Håvard vært barnevakt for Benedicte, den yngste tantejenta. Har hatt en super dag og kost oss med barne-tv, spill, badminton og liten "bytur" . Hun kom allerede klokken åtte imorges og det var et megatrøtt fjes som møtte meg i døren :) Men skal ikke snakke så alt for høyt med tanke på at jeg sovnet så snart som jeg satte meg i sofaen og vi så på barne-tv..

Har tatt noen bilder iløpet av dagen med kameraet som jeg fikk av den snilleste kjæresten og svigerfamilien i bursdagsgave. Er så utrolig fornøyd! Skjønner virkelig nå at en speilrefleks tar fantastiske bilder. Var på Bodø Travbane igår og der ble det tatt en hel del bilder, kommer i eget innlegg.

 




Onkel Håvard og Benedicte :)


 

Mobilblogg: Kjærlighet


"Ingen er så god som du..." Vakre ord fra Halvdan Sivertsen, - ord som ikke kunne beskrevet bedre hva jeg tenker og føler for Håvard.

Jeg elsker deg.

Livet må gå videre


Syv uker, fire dager og syv timer... Så lenge siden er det siden Noah ble født. Jeg har tenkt mye på selve fødselen og oppholdet på sykehuset den siste tiden. Har tenkt på hvor jævlig det føles at ting ble som de ble, når de skulle bli noe så helt annerledes for oss. Jeg føler ikke at jeg er så sint lengere, kanskje fordi at jeg har skjønnt at det ikke er noens feil, det er ikke noen å være sint på.  Men jeg er bitter, veldig bitter og ikke minst frustrert. Det som gjør meg aller mest bitter er at jeg hadde gledet meg så vanvittig masse til å se guttene mine sammen. Alt som skjedde i sommer skulle skje med den lille gutten vår sammen med oss, vi skulle oppleve ting sammen alle tre.

Så nettopp en åtte uker gammel baby på tv. Vår baby skulle vært åtte uker. Han er åtte uker, men han er ikke her.. Enkelte dager føles så tomme og meningsløse, andre er jeg nesten helt nummen, noen er nesten som de var før alt det fæle skjedde. Men uansett hvordan dagene er glemmer  jeg aldri, det går ikke et minutt uten at jeg tenker på han, men noen dager savner jeg han uten at det føles så vondt i hjertet og de dagene setter jeg stor pris på. De dagene hvor jeg kan le og kose meg med de nærmeste, det er de som dagene jeg sitter igjen med. Vi prøver å tenke at livet må gå videre på et vis, og vi tror at opplevelser kan hjelpe oss videre.

Og av den grunn har det har blitt mange fisketurer i det siste, både sammen med Håvard, lillesøsteren min, pappa og sammen med familien til storesøsteren min. De turene klarer jeg å koble av. Vi har også hatt en liten ferietur til Tronheim bare jeg og Håvard, og senere i sommer blir det en tur til Sverige. Jeg tror at alle disse tingene er med på å hjelpe meg slik at jeg ikke tenker så mye på det vonde med alt som har skjedd, men minnes sønnen min, sønnen vår som lever videre som en liten engel. Vår lille engel og lille skatt ♥ Jeg bærer rundt på en enorm sorg, men klarer nå og føle en glede og stolthet over at vi er foreldre til verdens vakreste gutt.


♥ Oss to sammen.

Har fått svar, men ble ikke stort klokere


Idag ringte endelig legen på sykehuset tilbake, men vi ble desverre ikke noe klokere. Han fortalte at ingen ting er sikkert ennå, og at det er mye usikkerhet rundt hva som skjedde med Noah. Det han kunne si var at de hadde funnet vann i kroppen hans, pluss et par andre ting, men utover dette ble det bare gjetning på hva som hadde forårsaket det. Så vi holder kortene tett til brystet inntil vi får et mer konkret svar.

Så det var for det meste bare kanskje det og kanskje det. Virkelig ikke det vi ville høre. I tillegg er jeg veldig usikker på om vi har forstått fagspråket, kanskje var det noe vesentlig vi gikk glipp av, så jeg vurderer å ringe fastlegen min for å høre om hun kunne tatt kontakt med sykehuset. Tror det hadde vært det beste siden hun kan forklare oss ting på en måte vi kanskje kan forstå lettere.

Må ærlig innrømme at jeg var rask med og begynne å lese på nettet, noe som egentlig bare gjorde meg mer usikker og engstelig. At man aldri skal lære.. Fant ut at jeg kommer ingen vei med å skremme meg selv på den måten, da blir ting bare verre. Hater bare å gå rundt i usikkerhet! Vil virkelig ikke vente i seks måneder på et endelig svar..

Merker at det irriterer meg å ikke vite, at jeg er mye mer tenperamentfull og at jeg bare føler for å stenge meg inne slik at jeg ikke sårer de som er rundt meg. Det siste jeg vil er at min frustrasjon skal gå utover dem..

Vi vil ha svar av flere grunner, og vi vil selvfølgelig prøve å lage en liten bror eller søster til Noah med tiden. Men det at vi ikke vet hva som skjedde med gutten vår, hva som gjorde at han døde i magen min, det gjør at vi er redde for at det skal skje noe grusomt på nytt igjen. På en måte vil vi ikke vente, og det på grunn av at jeg er redd for at jeg bare blir enda mer redd hvis vi venter. Det er noe som heter at det er bedre å hoppe i det enn å krype i det.

Vi lengter etter å være foreldre. Vi er foreldrene til Noah og det kommer vi alltid til å være, men vi savner å vise den omsorgen vi var så klare for å gi. Vi kommer aldri til å glemme Noah, aldri. Noah skal være med oss i hjertene våre for resten av livet, og eventuelle småsøsken skal vokse opp med å høre om storebroren Noah som ble revet bort fra oss så alt for tidlig. Hva som skjer vil tiden vise, vi tar en dag av gangen, etter det vi har vært igjennom lærte vi at det er det eneste man kan gjøre. Hva fremtiden bringer vet man aldri sikkert.

Det går ikke en dag uten at vi tenker på deg Noah

Seks uker og to dager


... siden Noah ble født. Våknet imorges og følte bare for å grave meg ned. Noen dager er rett og slett beintøffe og allerede når jeg åpner øynene om morgenen vil jeg bare knipe dem igjen og håpe at jeg vil våkne opp fra det verste marerittet jeg noen gang har og vil komme til å oppleve.

Jeg savner han så fælt. Savner å kjenne de utrolige sparkene hans og ikke minst det å se gleden i Håvards øyne når han også fikk kjenne dem. Etter at vi mistet Noah tenker jeg hver eneste dag at jeg angrer bittert på all klagingen min over SMÅting. Hadde jeg hatt muligheten til å spole tilbake skulle jeg satt pris på alt, til og med de dagene som var tunge. De hadde uansett ikke vært i nærheten av å være så tunge som dagene er nå..

Det siste mage bildet tatt i uke 38. Gud som jeg savner den store magen og den lille gutten vår! Ingen dager er like. Noen dager går raskt forbi, mens andre går så sakte og gjør så vondt at jeg gjør ikke annet enn å gråte. Jeg var så innstilt på å bli mamma, jeg var så klar for å bli mamma! Våkenetter var noe jeg faktisk så frem til, jeg gledet meg til alt som skulle skje denne sommeren, for denne sommeren skulle vi bli foreldre.

Det gjør det ikke lettere for oss at vi ikke har fått noen svar ennå. Vi ringte både på torsdag og fredag hvor vi fikk beskjed om at de skulle ringe tilbake så snart som de fant den rette legen. Til slutt fikk vi beskjed om at vi ikke får vite noe før mandag... Jeg hater å vente! Å når det gjelder dette er det ihvertfall ikke noe jeg liker.

Venter på svar fra obduksjonen av Noah


Dagen idag har vi ventet lenge på. Det er seks uker siden Noah ble født, og idag kan vi være så heldige å få svar på hva som skjedde med han. Svaret vi får vil i beste fall være et foreløpig svar siden det ennå er flere prøver som tar opp til seks måneder å få svar på, men for oss vil det gi oss en ro som vi virkelig behøver nå å få vite det som de har funnet ut.

Tidligere i uken fikk vi vite at det ikke var noen infeksjoner i kroppen min som de hadde funnet ut ved å teste morkaka og fostervannet. Merket raskt etter at vi fikk høre det at skuldrene sank og jeg slappet mer av enn hva jeg hadde gjot et på over seks uker.

Vi ringte tidligere idag til sykehuset og ble satt over fra den ene avdelingen til den andre. Fikk tilslutt beskjed om at de måtte finne en overlege for å høre, så skulle de ringe tilbake til oss...

Nervene er i høyspenn.. Vi trenger så sårt å få vite hva som skjedde med gutten vår og jeg håper virkelig at de ringer oss tilbake snart.

Om det å takle hverdagen uten Noah


Idag er det èn måned siden begravelsen til Noah og overaskende nok synes jeg dagene flyr forbi. Ingen dager er like, det er bra sikkert. Enkelte dager kommer vi oss igjennom på et vis, mens andre dager er allerede dårlige fra det øyeblikket jeg åpner øynene. Til tider skremmer jeg meg selv litt.. jeg kan tenke at situasjonen vi er i nå er midlertidig, at det kommer til å ordne seg, at Noah kommer tilbake til oss. Men innerst inne vet jeg så alt for godt at det ikke er slik. Jeg er smertelig klar over at Noah er borte, og det gjør så ufattelig vondt når jeg tenker på at vi aldri kommer til å se han igjen.

Savnet etter han føler jeg hver eneste dag. Han ble så plutselig borte fra oss. Den ene dagen sparker han som en lite turbo.. den neste får vi beskjed om at det lille hjertet han ikke slår lengere. Gud som jeg savner sparkene! Og gleden i Håvards øyne når han kjente gutten vår sparke... Får tårer i øynene når jeg tenker på at vi ikke får se Noah vokse opp sammen med oss.

Når vi er sammen med andre tenker jeg til tider at vi lever i samme univers, men det føles som jeg er i en helt annen dimensjon. Håvard klarer å holde meg på jorda, uten han vet jeg ikke hvordan hverdagen ville vært. Jeg prøver så godt jeg kan å være der for han slik han er for meg, men jeg føler at jeg ikke klarer det like bra. Jeg forteller han hver eneste dag at jeg er her for han uansett, og det er jeg virkelig. Vi hadde et solid forhold før dette skjedde, men nå... er vi bunnsolide! Vi har et forhold som er knallsterkt, og hvis det var den minste lille tvil om at det ikke skulle være oss tidligere, da er den garantert borte nå. Mine dager skal jeg leve med Håvard ved min side ♥ Han har vist med sider ved seg selv som får meg til å elske han bare mer og mer. Det viktigste han gjør for meg er å vise meg at det er grunner til å leve videre, for noen ganger finner jeg dem ikke selv.

Noen dager tenker jeg så mye at det føles som hele hodet skal eksplodere. Jeg tenker på de siste dagene før vi mistet han, dagen vi fikk beskjeden om at vi hadde mistet han, selve fødselen og ikke minst så tenker jeg grusomt mye på hva det var som gjorde at han døde. Vi kan være heldige å få svar i neste uke, eller vi kan være så uheldige å vente opptil seks måneder før vi får vite noe som helst. Jeg tror at hverdagen vår blir lettere når vi får vite noe for det sliter veldig på oss begge.

Selv om det er vondt så må livet gå videre. Men Noah vil alltid være med oss, og vi bærer han med oss i hjertene våre hver eneste dag ♥

24.mai, dagen da vi fikk beskjeden om at Lillegull var død


Tirsdag 24.mai våkner jeg med en ekkel følelse i kroppen. Da Håvard skal dra på jobb og kommer opp for å si hadet og kysse meg slik han alltid gjør sier han før han går at det ikke er noe galt. Jeg klarer ikke slå meg til ro med det. Lillegull pleide å være veldig aktiv, men hadde det siste døgnet vært roligere enn han pleide. Vi slo oss til ro med at det var fordi at fødselen nærmet seg og han hadde begynt å få det veldig trangt inne i magen. Denne tirsdagen skulle jeg til den vanlige 38 ukers kontrollen og lite visste jeg denne morgenen om at vi skulle få vårt livs verste beskjed bare noen timer senere..

Jeg ble ikke kvitt den ekle følelsen. På tur utover til legen spløye jeg høy musikk i håp om at Lillegull skulle komme med et av karatesparkene som jeg hadde blitt så vant til å kjenne flere ganger om dagen, men det gjorde han ikke.. Så kom Sarah Maclaclans In the arms of the angels på radioen og jeg bryter sammen i gråt. Der og da skjønnte jeg at vi hadde mistet han, men jeg tviholdt på et håp om at jeg tok feil, om at mitt verste mareritt ikke var i ferd med å bli til virkelighet.

Da jeg kom inn til legen spurte hun om hvordan jeg hadde det og jeg fortalte raskt at han hadde vært roligere enn valnlig de siste dagene. Jeg la meg til rette på benken og hun skulle høre etter hjertelyden. Hun lette en stund, men lyden kom aldri. Tårene begynte å trille igjen. Hun prøvde å roe meg ned og fortalte at han kunne ligge til på en måte som gjorde det vanskelig å finne lyden, og så videre at hun for sikkerhetsskyld skulle ringe kvinneklinikken ved sykehuset for å sjekke hva det var med ultralyd. Oppløst i tårer må jeg ringe Håvard å fortelle hva som skjer. Vi avtaler å møtes halvveis for å dra til sykehuset sammen. Da jeg ser Håvard sier han som han alltid gjør, at det går bra. Der sitter jeg, og vet inni meg at han er død, selv om ingen har sagt det ennå. Men jeg sier ingen ting for jeg vil ille tro det.

På sykehuset kommer vi raskt inn og møtt av en dame som skal utføre ultralyden. Hun spør om diverse som leger alltid spør om før hun spør meg om jeg er klar for dette, for hun kunne verken garantere det ene eller det andre. Jeg svarte at jeg bare ville ha det overstått og legger meg ned på benken. Ikke er jeg særlig kristen av meg og ikke tror jeg på Gud heller.. Men der og da tar jeg meg selv i å folde hendene og jeg ber til Gud om at det MÅ være et lite hjerte som slår på den skjermen. Tiden kunne ikke gått saktere. Håvard følger nøye med på skjermen og spør om det var noe han så bevege seg på skjermen, men legen svarer da at hun desverre ikke kan finne noe hjerteslag. Etter dette husker jeg veldig lite.. Jeg husker at jeg ba om unnskyldning til Håvard om igjen og om igjen fordi at jeg følte det var min skyld. Det var så fælt å se han så knust og oppløst i tårer.. Håvard har fortalt i ettertid at de spurte på sykehuset om jeg skulle få beroligende fordi at jeg lå der å ropte og skrek.

De forteller oss at vi enten kan bli lagt inn med det samme, eller vi kan dra hjem for å fordøye ting. Vi vil begge hjem. Jeg ville hjem for å fortelle det til mine foreldre ansikt til ansikt, dette var noe jeg ikke kunne fortelle over telefon. Bilturen hjem virket å aldri ta slutt. Vi var begge helt ifra oss og jeg følte meg helt nummen. Vi kommer hjem og jeg vil fortelle det så raskt som mulig hvis ikke hadde jeg ikke klart det. Jeg går bort til mamma og pappa hvor jeg møter tantebarnet på 5 år som kommer løpende imot meg ute. Jeg spør om mamma er inne og sier at hun bare skal være ute å leke litt. Mamma sitter i sofaen og da jeg går imot henne kjenner jeg at tårene begynner å trille. Hun spør hva det er og jeg måtte si det samme tre ganger før hun forstår hva den gråtkvalte stemmen min sier. "Babyen er død." Hun kommer imot meg og holder rundt meg. Pappa kommer til og holder rundt oss.. Jeg husker ikke om det var jeg eller mamma som sa hva som hadde skjedd da han spurte. Å fortelle dem det var nesten det verste av alt, for å se hvor knuste de var i ettertid gjorde vondt innerst i hjertet.

Hvor lenge jeg ble værende vet jeg ikke, men jeg ville hjem for å være litt alene. Den ettermiddagen og kvelden gråt jeg lite, jeg følte meg så ufattelig nummen.. På samme tid følte jeg den verste smerten jeg noen gang har følt. En overveldende smerte jeg ikke unner noen. Senere på kvelden ble jeg sint. Så sint at jeg ikke klarte å sitte stille, jeg bare gikk rundt å slo rundt meg helt til Håvard kom og holdt meg fast.

Vi bestemte oss den kvelden for å dra tilbake til sykehuset dagen etter og da ble fødselen satt igang.

08.06.11, termindatoen vår


Har vært en tøff dag idag.. mange tanker som har surret rundt. Idag var vår egentlige termindato, dagen vår lille gutt skulle ha kommet til verden.

Det er så frustrerende å sitte igjen med så mange spørsmål, for hva var det egentlig som gikk galt? Hva var det som gjorde at gutten vår ikke lenger lever? Da vi fikk den grusomme beskjeden på sykehuset sa jeg om og om igjen "unnskyld" til Håvard. Det er stort sett det eneste jeg husker etter at beskjeden kom.. For det var alt jeg klarte å tenke, at det måtte være min skyld. En liten del av meg tenker fortsatt slik. Daglig tenker jeg igjennom hva som kunne gått galt, om jeg gjorde noe jeg ikke burde? Spist noe jeg ikke skulle spist? Var det noe jeg ikke hadde gjort som jeg skulle gjort?

Vi ble fortalt på sykehuset at mange ganger i slike tilfeller finner de ikke noen fysiologisk grunn for hva som skjedde, noen ganger dør barn inni mors mage og det sammenlignes med en tidlig krybbedød. Alle prøvene som ble tatt av både Noah og meg, og selve obduksjonen kan det ta tre til seks måneder før vi får svar på. Ventetiden er grusom. Vi vil vite hva som skjedde. På samme tid er jeg vettskremt.. Enn om det viser seg at det er noe med meg? Noe som gjør at kroppen min ikke kan bære frem et barn? Håvard lar meg ikke tenke slik, og det elsker jeg han for. Han prøver å trøste meg og overbevise meg om at det ikke er slik, og til en viss grad klarer han det helt utmerket. Men så er det den lille delen som trenger å se det svart på hvitt.. den delen er der uansett hvor god en jobb Håvard gjør med å trøste meg.

Jeg trenger å vite at dette ikke skjer flere ganger, for vi er begge veldig klare på at vi skal prøve på nytt. En liten søster eller bror skal Noah få.


Familiene våre har vært helt fantastiske etter at vi mistet Noah. De har stilt opp med mat, praktiske ting i forhold til begravelsen og ikke minst med trøst. Spesielt i forhold til min familie lar jeg dem ikke se meg trist så langt jeg klarer det. Jeg prøver å være tøff for deres del. Å måtte gå til foreldrene mine for å fortelle dem at deres lille barnebarn hadde dødd i magen min er nok det vanskeligste jeg noen gang har gjort, og jeg føler at jeg knuste dem ved å si det. Å se dem slik jeg så dem etterpå er noe av det vondeste som har vært med hele denne prosessen.

På en dag som denne merker jeg godt at savnet etter Noah er ekstra stort. Det gjør vondt i hele kroppen..

Hvil i fred lille Noah-gutten vår


Sinne. Fortvilelse. Uforståelig. Bitterhet. Urettferdig. Hjelpesløs. Smerte.

Et lite knippe av hva både jeg og Håvard har følt de siste to ukene, for idag er det akkurat to uker siden vi fikk beskjeden som fikk verden vår til å rase sammen.

Den 24.mai.2011 var dagen vi fikk beskjeden om at hjertet til vårt kjære Lillegull♥ hadde sluttet å slå inni magen min. Man hører folk snakke om beskjeder som får verden deres til å stoppe opp, falle sammen også videre, men når det er to uker igjen til termin så tror man ikke at det skal skje en, at en får beskjed om at man har mistet babyen sin. En del av meg fatter det fortsatt ikke. Jeg kan våkne om natten av mareritt, jeg leter etter Noah. Det kan ikke være sant at han er borte, det må være et mareritt som jeg kommer til å våkne opp fra. Men det kommer jeg ikke til å gjøre.. det er bare så vanskelig å innse det, jeg vil ikke det.

Jeg føler meg så vanvittig tom. Egentlig skulle Noah ha vært her sammen med meg og Håvard når han ikke lenger var inni magen min, men istedet har vi blitt nødt til å begrave han. Den nydelige lille gutten vår som vi hadde ventet på i ni måneder. Her hjemme var alt klart. Vugga stod klar til at gutten vår skulle sove i den. Men slik blir det ikke og det gjør meg så sint og fortvilet, og ikke minst ubeskrivelig trist.

Til tider blir jeg så sint at jeg føler at alt vrenger seg innvendig og jeg vil bare skrike. Det er Håvard som får se meg slippe følelsene løs, men jeg prøver å være sterk for hans del, for jeg vet at han også har det grusomt vondt, men vi har mistet babyen vår og jeg føler meg så hjelpesløs. Jeg føler et savn ut av en annen verden. Å se fremover er noe av det tøffeste, for alt som skulle komme skulle Noah være med på. Hans første sommer, hans første jul og all tid innimellom som vi skulle få sammen med han. At vi aldri kommer til å se hans første smil, høre hans første ord, oppleve hans første steg.. det gjør så vondt.

Håvard har vært helt fantastisk siden vi fikk beskjeden. Hvis jeg var forelsket i han tidligere, da har jeg virkelig ikke ord for hva jeg føler for han nå. Han har vært min største styrke, og jeg ser på han som helten min. Han som klarer og få meg til å smile i en tid hvor jeg vil stenge meg inne og bare gråte.

Jeg blir så sint når jeg tenker på at jeg skulle dratt hjem fra sykehuset med begge guttene mine.. det fikk jeg aldri gjøre.

Helgen vår


Da var man ferdig med å lese bloggene man følger, man har tatt en dusj og frokosten er i ferd med å bli fortært. Har vært våken siden klokken var 10, men har enda ikke klart og få i meg noe å spise. Er skikkelig rar i formen idag og har hatt en urolig natt, again. Hadde jeg fått det som jeg ville imorges hadde Håvard vært hjemme sammen med meg nå, men jobb må komme før en overfølsom og til tider kravstor kjæreste :-) Er noe med det å ønske og ha han hjemme når jeg ikke føler meg helt bra, er så godt å vite at han er der ♥

Vi setter pris på all tid vi får sammen for tiden siden Lillegull kan bestemme seg for å møte verden nå om han vil. Jeg merker at vi begge to lengter veldig etter å få han ut til oss, men så fort som jeg hører ordet fødsel vil jeg bare gråte. Hadde jeg bestemt selv så kunne jeg godt ha sovet gjennom hele greia.. Gruer meg så vanvittig! Hater å være redd for det ukjente, men i dette tilfellet tror jeg det er like greit at jeg ikke vet hva som venter...

Helgen har blitt brukt på avslapping for det meste, men både lørdagkveld og søndagkveld tok vi oss med oss fiskeutstyr og dro på fisketur. Fangsten var noget laber, men jeg koser meg glugg ihjel når jeg er på fisketur med Håvard! Det er så koselig at om det ikke blir noen fangst så spiller det ingen rolle for min del :-)

Igår kveld må jeg innrømme at jeg virkelig trodde noe var på gang. Følte et enormt nedpress og etterhvert kjente jeg smerter i magen og ryggen. Bestemte meg for å ta tiden og smertene kom med 5-6 minutters mellomrom, og varte i rundt 30 sekunder. Men dette skjedde bare en halvtime-times tid før det ga seg helt. Etter dette var jeg bare øm i magen, men kjente ikke mer til smertene. Har heller ikke kjent noen ting idag, merker bare at jeg er i rar form slik jeg har vært et par dager i det siste. Jeg prøver å forberede meg på at jeg blir å gå på overtid, da blir kanskje ikke skuffelsen like stor om det skulle skje, men innerst inne håper jeg at han ikke er langt unna. Starter idag på uke 38 av svangerskapet og han skal vite at mamma og pappa ønsker han hjertelig velkommen!! ♥ Noe jeg mistenker at også besteforeldre, tanter og onkler og alle andre også gjør ;-)

Magen sunket?


På onsdag, 18.mai på kvelden begynte jeg å studere meg i speilet. Var det innbilning eller hadde magen sunket? Jeg var slettes ikke sikker. Håvard ble spurt og jeg ble gransket grundig før han svarte; "Javesst har han dott ner`!" på sin sjarmerende måte ♥ Kameraet ble tatt frem for å se på gamle bilder, og jeg kom frem til at han hadde forandret seg på bare noen dager.

Og igår ble mamma spurt, har magen forandret seg? Hun nikket som en gal og svarte; "Det vistes allerede igår det."

Så da har den altså sunket. Nå blir det spennende å se hvor lang tid det tar før fødselen er igang. Vet at det slettes ikke trenger å ha noen som helst sammenheng med det, men nå begynner jeg og bli så lei at jeg lever med et lite håp om at det nærmer seg :-)

Dette bildet er tatt da jeg var 36+3 uker på vei.




Og dette er tatt nå idag, 37+4 uker.

Statusrapport uke 37


- Termin: 8.juni.2011

 - På vei: 37+2 uker

- Igjen til termin: 3 uker

- Kjønn: En liten gutt ♥

- Navn: Det er neste helt sikkert nå, men vi venter til etter Lillegull er født før noen ting blir avslørt ;-)

- Hodet ned: Ja

- Hodet festet: Nei

- Aktivitet innenfra: Har blitt mindre aktivitet den siste tiden, men hver bevegelse kjennes langt bedre hos mammaen.

- Babyens søvnmønster: Vanskelig å si nå som han er mye roligere enn tidligere, men midt på dagen har han, siden jeg først kunne kjenne bevegelser, vært rolig så jeg tar det som at han sover da :-)

- Leie: Ved forrige kontroll lå han med hodet ned, ryggen til venstre side av magen og føttene på høyre side.

 - Utålmodig: Ja, nå har ting begynt og bli tungt så jeg lengter veldig etter han. På samme tid som jeg gruer meg veldig til selve fødselen...

- Vektøkning: Rundt 22 kilo.

- Vann i kroppen/hevelser: Ja, spesielt i hender og føtter. Ved forrige kontroll satte legen det til 2 på skjemaet.

- Søvn: Det er det blitt lite av de siste ukene. Er opptil fem ganger på do i løpet av natten, og ingen sovestillinger er behagelige over lengere tid så søvnen blir veldig urolig.

- Neste kontroll: Lege, 24.mai.

- Barnerom: Nei, ikke begynt siden han skal sove med oss den første tiden.

- Utstyr: Det mangler bare en liten babygutt ♥

- Mangler av utstyr: Kanskje et par småting, men ingen ting vi er nødt til å ha.

- Strekkmerker: Lår og rompe, og nå et par på sidene + noen på magen.

- Om fødselen: Gruer meg, og er veldig spent i og med at jeg ikke aner hva som venter.

- Plager: Press i magen, hevelser i beina, smerter i ryggen, halsbrann, lite søvn, kvalme, hodepine

- Oppegående: Ja.

- Sulten: Det er vel som det har vært hele tiden, - vil ha mat til enhver tid ;-) 

- Dilla på: Grønne epler! Blir et par om dagen nå.

- Kynnere: Ja, det har jeg hatt en stund nå.

 - Tungt: Jaa, vil ha den lille ut til oss nå!

- Høygravid: Ja.

- Humør: Litt opp og ned, selv synes jeg at det har blitt bedre den siste tiden, men det er slettes ikke sikkert at de rundt meg tenker det samme.

- Sykehusbaggen: Begynte å pakke idag. Det var vel på høy tid tenker jeg i og med at det er 21 dager igjen til termin :-)


 

21 dager igjen til termin, men noe sier meg at det ikke kommer til å ta så lang tid før Lillegull♥ melder sin ankomst. Kanskje det er ønsketenkning, ikke vet jeg, men det er bare noe jeg føler på meg. Jeg er sikkert ikke den første som tenker slik, og heller ikke den første som blir mega-skuffet når det viser seg at man blir gående på overtid. Her krysses det som kan krysses kan for at det ikke skal skje!

Pakkingen av sykehusbagen er i allefall igang. Tusen takk for alle gode tips på forrige innlegg! :-) Når man ikke har peiling selv er det godt å få litt hjelp av andre som har vært igjennom det som jeg snart skal oppleve. Det viktigste for meg er at Håvard er tilstede under fødselen, alt annet materialistisk kan jeg klare meg fint uten, men støtten hans er noe jeg verken vil eller føler at jeg kan klare meg uten ♥

Sykehusbagen


Jeg trenger hjelp.

Etter mye om og men, mye "mas" fra Håvard har jeg innsett at den berømte sykehusbagen må pakkes uansett om jeg vil det eller ikke. Men jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Har funnet lister rundt omkring på nettet, men når jeg leser dem tenker jeg at mye virker veldig unødvendig. For hva trenger man egentlig til sykehusoppholdet etter fødselen?

Så langt har jeg funnet frem selve bagen som det skal pakkes i og i den ligger to joggebukser og to store topper.

Jeg trenger hjelp fra dere som allerede har vært gjennom dette. Hva pakket dere og hva fikk dere bruk for på sykehuset?

Og da tenker jeg på alt fra klær til dere selv og babyen til toalettsaker og andre ting.

Hipp Hurra!


Kan vel først gratulere alle med dagen, håper derer har hatt en flott dag, - det har i allefall jeg :-)

Sov lenge sammen med Håvard, noe som var veldig godt. Merker at det blir vanskeligere og vanskeligere å slippe taket på han om morgenen nå som terminen nærmer seg med stormskritt, spesielt med tanke på den "urolige" følelsen jeg har i kroppen. Vet ikke om det er fordi at det nærmer seg eller om det er andre grunner. Det er i allefall så ille til tider at jeg sliter med å sove, og når morgenen kommer vil jeg helst ha han hjemme i tilfelle det skal skje noe i løpet av dagen. Men, han er tross alt ikke så langt unna om det skulle skje noe så det går nok bare bra :-)

Merker at Lillegull♥ er blitt roligere i magen, noe som sikkert er veldig logisk siden plassen begynner og bli liten for han. Men når han først bestemmer seg for å vise seg frem, da kjennes det veldig godt!

Som dere ser her, slik lå han i nærmere et kvarter! Klarte ikke bevege meg for da ble det vondt, så jeg ble liggende der og prøvde febrilsk å "pirke" på han slik at han skulle trekke seg tilbake, noe som var til liten hjelp :-)


Utpå dagen idag ble jeg med mamma, pappa og farmor for å se på lillesøster som skulle være med å gå i russetoget. Vi drakk kaffe og koste oss på cafè, før vi traff storesøsteren min med familie og samlet oss for og vente på at toget skulle passere. Etter dette dro vi hjem, noe jeg var veldig klar for. Det skal ikke mye til nå før føttene stivner helt av og kroppen kjennes utrolig tung, da er sofaen et kjærkomment syn. Og enda bedre er det når den godeste kjæresten min er der sammen med meg ♥

Nå skal vi nyte resten av kvelden sammen foran tven :-)

Stina Mari - Englemamma til Noah
Velkommen til min verden. Jeg heter Stina Mari, er 21 år og er samboer med min kjæreste Håvard.
Den 26.mai 2011 ble jeg mamma for første gang til vår lille engel Noah. Han døde i magen min to uker før termin, sjokket var stort og sorgen og savnet er tung for oss alle å bære. Her på bloggen skriver jeg om vår hverdag og vårt liv, og du er hjertelig velkommen til å følge oss på veien videre.
bilde
    bilde



hits