Kjære Noah, mamma og pappa savner deg  

Verdens beste, snilleste og godeste pappa har bursdag idag ♥ Jeg er utrolig glad i deg og veldig stolt over å kunne kalle deg pappaen min. Takk for at du er akkurat slik som du er ♥

♥

Etter ønske har flinke, snille svigersøster Monica strikket votter til meg, - og de ble akkurat like fine som jeg hadde sett for meg! ♥

Jeg tenkte at jeg skulle komme med en liten oppdatering på hvordan det går med oss, og hva som har skjedd siden sist. Vi som par føler jeg står stekere enn noen gang, - men det betyr ikke at det har vært en dans på roser fra morgen til kveld. Vi har hatt noen heftige diskusjoner, og mye sinne og frustrasjon som har fått komme ut. I de aller fleste tilfellene så er det nok sorgen og savnet som ligger i bakhodet på oss begge og som gjør at ting blir som de blir. De sier at de man elsker er de som kan gjøre deg mest glad og også mest sint, og den teorien støtter jeg hundre prosent. Det er rart, men et skjevt ord fra H er alt som skal til enkelte dager for at det koker over hos meg, noe jeg også har sett er gjensidig. Vi har gått inn i oss selv, og vi har prøvd å finne ut hvorfor vi gjør slike ting og hvorfor vi er slik mot hverandre, og når alt av tanker og følelser kommer frem så er det et savn etter noen som skulle vært her sammen med oss som dukker opp gang etter gang. Jeg vet at fra min side går jeg enda rundt med en følelse av at det er min skyld at vi mistet Noah, at det er noe jeg kunne gjort annerledes for å forhindre at det skulle skje. Og det hender at jeg får tanker om at de rundt meg også tenker slik, og det er noe som sliter noe voldsomt i meg. Den følelsen har vært der helt siden Noah døde, men nå er den mye mindre til stede enn tidligere så jeg har et håp om at det er noe jeg en dag klarer å slå fullstendig ifra meg.

Og nei, jeg er ikke gravid. Har fått spørsmål om det er grunnen til at jeg har vært fraværende i flere måneder og det kan jeg avkrefte. Noen ganger tar ting tid, og jeg skal innrømme at det har vært en hel del frustrasjon og skuffelser, men er det ment for å skje så skjer det når tiden er inne for det :-) 

Noe av det siste jeg skrev her på bloggen var at jeg var igang med jobbsøking, og i november begynte jeg endelig i jobb! Jeg har fått jobbe med noen fantastiske kollegaer og det har virkelig gjort ting litt lettere for meg. Fra dag èn har jeg kunnet prate med dem om Noah, noe som har falt helt naturlig, og de har også spurt hvis det har vært noe de har lurt på. For meg har det hele tiden føltes mye bedre at folk er direkte og spør hvis det er noe, istedet for at jeg skal se på dem at det er noe de ikke sier, at de nesten nøler i samtaler med meg og er veldig påpasselig med hva de sier. Slik har det aldri vært på jobb, og det har vært akkurat slik som jeg ønsket det, uten at jeg trengte å si noen ting om hvordan jeg ville ha det. Det gjorde meg virkelig godt å få en ny rutine i hverdagen, det å få noe å se frem til. Jeg kom i en jobb som jeg har stortrivdes i og som jeg føler at jeg har lyktes i og som ga meg en mestringsfølelse, "at jeg kan også." Men før påske hadde jeg min siste offisielle dag, og det var trist. Det har fra første dag vært et vikariat så jeg har vært fullstendig klar over hva som kom, men når dagen kom ble det allikevell kjipt. Nå kan det hende at jeg er så heldig å få noen timer jobb, som en ekstrahjelp, og for meg er det bedre enn ingen ting. Det frister veldig lite å finne seg en annen jobb, da jeg føler at det var en påkjenning å bli kjent med en ny gruppe mennesker. Selv om det kanskje virker slik så er det ikke alle dager som er like lette, jeg har fortsatt mine mørke dager der jeg aller helst vil grave med ned og bare forvinne.

H er nylig kommet seg tilbake i jobb etter en periode der han var hjemme, og jeg merker en positiv endring hos han. Det merkes godt at han er typen som trenger faste rutiner og noe å gå til, han kjeder seg veldig fort og det er klart at slike ting går ut over humør og alt annet. De siste ukene har jeg sett mer til den kjæresten som jeg husker som den godeste og snilleste, det er rett og slett helt fantastisk at han kommer hjem med et stort smil om munnen og gir meg en god klem. For det er klart at tingene som skjedde ifjor har påvirket han like mye som meg, og han har hatt mye i seg og mange tanker som har påvirket hverdagen, - hans og vår.

Nå har jeg en følelse av at ting går lettere på mange måter, at vi er på vei tilbake til det å være kjærester igjen og ikke bare et par foreldre i sorg. Den biten kommer vi alltid til å bære med oss, men vi har virkelig funnet ut at det er ubeskrivelig viktig å ta vare på oss, det å være kjærester ♥

Det er gått en stund siden jeg skriblet ned tankene mine her, hvor blir tiden av..? Vi er på goood vei inn i et nytt år, påsken er over og våren står for døren. Jeg hadde i bunn og grunn sett for meg at tiden skulle stå stille etter alt det fæle som skjedde iløpet av fjoråret, men tvert i mot. Vi er kun et par måneder og noen dager unna Noahs ett års dag, og det føles merkelig, for i mitt hode er det som alt det skjedde igår. Men selv om vi har hatt det vondt og ting har vært vanskelige så har livet gått videre, og det har skjedd gode ting for mennesker rundt oss og oss selv.

Jeg ser at jeg har fått noen spørsmål som kommentarer i tiden mens jeg har vært borte, så nå starter jeg en spørsmålsrunde slik at dere kan spørre om det som dere måtte lure på.

Jeg merker at jeg har kommet inn i en skikkelig "død-periode" igjen. Et dårlig valg av ord, jeg vet, men jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers skal beskrive det. Det verker i kroppen, jeg er sliten og trøtt hele tiden og det er nesten slik at jeg bare venter på å falle sammen. På torsdag er det fem måneder siden Noah ble født, og jeg tar meg selv i og bli forbanna rett og slett, for hvor er han hen nå? Hvor er den lille gutten vår som skulle vært fem måneder? Jeg vet godt hva som skjedde, og jeg så inderlig godt at vi aldri får han tilbake, men det gjør så vondt! Jeg lengter sånn etter han, etter å kose, stelle og elske han slik som det skulle vært..

Hele situasjonen kan beskrives med så mange ord, men det som beskriver alt er ordet feil. For det er det det er, feil. Feil at han ikke fikk leve en eneste dag utenfor magen, feil at Håvard og jeg sitter her og sørger over den lille gutten vår som skulle vært her og gitt oss så uendelig mye glede i hverdagen, feil at vi ikke får vist han hvor mye han var elsket og ønsket. Det er så feil at han ikke får vokse opp og føle kjærligheten fra alle som hadde ventet så lenge på han.

Lørdag ble en spesiell kveld for meg, og jeg tenker at den ble veldig spesiell for Håvard også. Vi møtte for første gang et lite barn sammen, en liten jente på seks måneder. Jeg trodde jeg skulle bli trist av bare å se henne, men det ble jeg ikke, det var faktisk godt på en måte. Ei nydelig lita jente som minnet meg på hva vi ikke har, den biten var vond, men jeg vet at jeg ikke kan være sint på dem som har det slik som vi skulle hatt det. Jeg tenkte på hvor heldige de er, og jeg tenkte for meg selv om de egentlig vet hvor heldige de faktisk er. Det som virkelig gjorde vondt var når Håvard spurte foreldrene om han kunne få holde henne, noe han fikk lov til. Herregud, jeg visste og vet at Håvard er flink med barn, men jeg ble smertelig påminnet det der og da. Jeg så gleden i øynene hans, og jeg det stakk i magen. Noah. Det er nesten som kroppen sier det når det stikker sånn. Det var som å få et massivt slag i ansiktet og jeg følte at jeg ble kvam. Jeg klarte ikke holde henne, klarte ikke engang tenke så langt at jeg vurderte å spørre.

Den dagen jeg klarer å holde et lite barn, den dagen gleder jeg meg til, for den dagen kommer jeg til og ta et stort steg fremover og ikke bakover slik jeg føler at jeg har gjort med det meste etter at vi mistet Noah. Det kommer til og bli en stor dag for meg det. Og jeg gleder meg sånn til jeg kan få holde vårt lille barn, en liten søster eller bror som har storebror i himmelen.. ♥

Det føles som om jeg har gått meg vill.. og jeg lurer sånn på når jeg skal finne veien frem fra mørket..

Babyloss awarness week starter 15.10.11 klokken 19.00

Denne uken skal sette fokus på alle barn som har dødd i mors liv, fødsel eller i ettertid..

Klokken 19.00 skal alle sette et lys i vinduet  for å vise at vi bryr oss og tenker på alle englebarn som titter ned på oss.

Jeg visste ikke ikke om denne uken, denne fantastiske gesten som betyr så ufattelig mye for alle oss som er i denne situasjonen. Jeg leste om dette på Karolines blogg, og håper at så mange som mulig bruker muligheten til å minnes englebarna våre ♥ Før Håvard og jeg mistet Noah var jeg ikke klar over hvor mange som faktisk gikk igjennom dette marerittet, men jeg har fått kontakt med mange, mange gjennom bloggen som har mistet sine små så alt for tidlig. Som englemamma kan jeg love dere at slike tanker som dette varmer, og jeg håper at dere tenner et lys og setter i vinduet ikveld ♥

Her ser dere en sløyfe som er laget for å minnes englene våre, og hvis dere går inn her kommer dere til en side som har enda flere ting laget for å minnes våre små og hvor det står litt om denne dagen. En veldig fin ting synes jeg som er mamma til en liten engel ♥

Mamma og pappa tenker på deg hver eneste dag Noah ♥

♥

Da er man hjemme igjen etter en dag på sykehuset og et besøk hos svigerforeldre og mine foreldre. Jeg er så sliten i hele kroppen, men jeg kan ikke beskrive hvor godt det er og være ferdig med denne dagen. Fire måneder å vente på noe som dette er leeeenge, og det har vært veldig tungt for oss begge. Det er mange venner og bekjente som lurer veldig på hvordan dagen har vært og hva som ble sagt, og jeg skriver det her i stedet for å fortelle det til hver enkelt, jeg har rett og slett ikke kapasitet og energi til å gjøre det idag, unnskyld ♥ Men håper dere forstår meg når jeg sier at hodet mitt er stappfullt og jeg må ta det litt etter litt. Det kan hende at jeg glemmer noe nå og kommer tilbake med det senere, men jeg skal prøve og få frem så mye som jeg kan.

Som jeg skrev tidligere tok jeg buss utover til Bodø, også møttes Håvard og jeg på sykehuset. Han var et par timer på jobb tidligere på dagen slik at han ikke skulle få så mye fravær, så tok han resten av dagen fri. Dette hadde vi avtalt på forhånd, fordi at jeg ville virkelig ikke at han skulle dra tilbake på jobb etter møtet siden vi ikke hadde noen anelse på utfallet av det, og uansett hva de sa var dette en dag vi begge ville ha sammen etter møtet. 

Vi ble tatt imot av den samme legen som var med på å sette igang fødselen, en veldig hyggelig dame som tok seg tid til å forklare ting for oss og svare på eventuelle spørsmål vi måtte ha, det var ikke noe stress og vi satt ikke igjen med følelsen av at vi ble jaget avgådre, noe jeg desverre har vært borti tidligere med leger.. Heldigvis gikk det bra, spesielt med tanke på hva dette handlet om. Det hadde bare vært toppen på kaka hvis noen skulle være ufine med oss denne dagen, men vi ble behandlet med respekt og det satte jeg veldig stor pris på. 

Hun begynte med å fortelle at alt av blodprøver og andre prøver som ble tatt av både meg og Noah var normale, og ingen av dem tydet på at noe var galt. Etterhvert kom hun innpå morkaka, og fortalte at av det de kunne finne på den tydet det på svangerskapsdiabetes.. Jeg kjente umiddelbart at en klump kom frem i halsen min, og spurte om dette var noe de skulle ha funnet ut på kontrollene jeg har vært på. Men da fortalte hun at etter at resultatet av obduksjonen var klar hadde de sett igjennom alt av prøver som jeg har tatt i løpet av svangerskapet og ingen ting kunne tyde på at dette skulle skje. Jeg kjente at jeg var rask med å tenke at det var min feil, at jeg hadde gjort dette mot gutten vår. Hun forklarte at det ikke var noe jeg kunne gjort anderledes, men alikevell.. Det stakk godt i hjertet når hun sier at det var noe kroppen min hadde gjort, slik som jeg har fryktet hele tiden.

Så forteller hun attpåtil at det var ingen kromosomfeil og han var frisk på alle måter. Det eneste de hadde lagt merke til var at organene hans var tilsvarende et foster i uke 36, mens jeg var kommet til uke 38 i svangerskapet, men det kunne forklares med svangerskapsdiabetes og at det var en prosess som hadde startet i kroppen som førte til at han ikke fikk den næringen han trengte. Det gjør meg så sint og trist å tenke på at han var en helt frisk og nydelig baby som måtte dø på grunn av noe som i bunn og grunn er så dumt! Han skulle vært en fire månder gammel gutt, og han skulle vært her.. ikke i himmelen. Hele denne prosessen har virkelig rakket opp i sår som vi på mange måter hadde klart å hele delvis, og det fikk meg bare til å (om mulig) savne han enda mer. Det som skjer 1 av 1000 skjedde oss.. Hva har vi gjort for å fortjene dette? Det gjør så vondt, i hele kroppen. Den nummene følelsen som jeg hadde i kroppen rett etter vi mistet han er tilbake for fullt.

Vi snakket også om hvordan det blir i neste svangerskap og at jeg blir å få så tett oppfølging som jeg måtte ønske, og at så raskt jeg blir gravid er jeg nødt til å ta en glukosetest for å sjekke hvordan kroppen min jobber med sukker når det kommer i kroppen. Det er godt å høre at ting kommer til og bli tatt på alvor, men siden de ikke fant ut at det var noe galt med Noah, hvorfor skulle de gjøre det neste gang? Jeg vet så inderlig godt at jeg ikke kan tenke slik, men det er slike ting som går i gjennom hodet mitt og de er umulige å stenge ute. Jeg føler ikke at det vi fikk vite idag roet meg på noe vis i forhold til neste svangerskap, jeg ble heller mer redd.

Jeg sa i fra om at de antagelig kommer til og bli lei av meg neste gang, for neste gang skal jeg ikke nøle med noe som helst. Heller en gang for mye hos legen enn en gang for lite, slik kommer jeg til å tenke. Jeg gleder meg så mye til Noah skal få en liten søster eller bror, men jeg er så spent på hvordan jeg blir å reagere når jeg finner ut at jeg er gravid og hvordan svangerskapet kommer til å oppleves for meg. Jeg er så glad for at jeg har verdens beste gutt som skal være sammen med meg gjennom alt ♥ Han har vært og kommer til å være min sterkeste støttespiller. Det er så sårt å tenke på at vi alltid kommer til å være èn for lite i familien vår.. 

♥ Noah, mammas lille engel, pappas lille skatt ♥

Da var jeg på tur utover til Bodø for å dra på sykehuset.. Jeg skjelver som et løv i hele kroppen og kjennes ut som jeg ikke klarer å trekke pusten inn. Det skal bli en lettelse når denne dagen som vi har venta på i over fire måneder er over, men akkurat nå er jeg et nervevrak. Gleder meg til å treffe Håvard, han som alltid klarer å roe meg ned <3

Go ahead and mention my child,

The one that died, you know.

Don't worry about hurting me further.

The depth of my pain doesn't show.

Don't worry about making me cry

I'm already crying inside.

Help me to heal by releasing

The tears that I try to hide.

I'm hurt when you just keep silent,

Pretending he didn't exist,

I'd rather you mention my child

Knowing that he has been missed.

You asked me how I was doing

I say "pretty good" or "fine"

But healing is something ongoing

I feel it will take a lifetime?

- Unknown.

Mamma savner deg så masse....

Gjett hva jeg skal være med på idag.. ? Jeg skal være med på Rib-tur i Saltstraumen sammen med rundt tjue andre. Har gledet meg i nesten to uker nå, og endelig er dagen her! Har vært med en gang tidligere og da regnet det og var skikkelig ruskevær, så vi ble kaldere og våtere enn nødvendig. Har hatt et håp om at vi skulle være litt heldigere med været denne gangen, men det ser veldig dårlig ut. Så nå skal jeg lete frem superundertøy, det skal ihvertfall ikke stå på innsatsen når det kommer til og holde varmen! Men morsomt blir det uansett, det var ihvertfall et skikkelig adrenalinkick for meg forrige gang. Gleder meg, gleder meg, gleder meg :-)

Idag har jeg forresten sett igjennom alt det jeg har skrevet i svangerskapsdagboken gjennom graviditeten, og det er første gang etter at Noah døde. Noen ting var det tøffere og se enn andre, som for eksempel det på bildet over, det var så rart og se når man tenker på hvordan ting endte. Men det var generelt litt vanskelig og se igjennom. Grunnen er nok ganske enkel og jeg kan tenke meg at det er fordi jeg ikke har sett igjennom det tidligere. Jeg håper at slike ting en gang blir et fint minne for oss å se på. 

Nå er det bare sju dager til vi skal inn til samtale på sykehuset for og gå igjennom obduksjonsrapporten, jeg gruer meg sånn.. men gleder meg til og få det overstått. Kanskje blir hverdagen enda litt enklere for oss..? 

Ha en fin dag alle sammen!

Idag var jeg og leverte nok en jobbsøknad. Det virket som en fin plass og sjefen var kjempe hyggelig! Det er forferdelig vanskelig og finne seg noe her omkring, det er lite og oppdrive og det er i tillegg mange som er på utkikk etter jobb, men jeg må bare fortsette å prøve og vise at jeg er interessert. Jeg ønsker virkelig og komme meg ut i jobb nå slik at jeg slipper å gå hjemme hver eneste dag. Det var greit i vinter når jeg var gravid, men nå føler jeg bare at det minner meg på at ting ikke er slik som de skulle vært. Ønsket er en deltidsstilling, slik at jeg har litt fri innimellom slik at jeg ikke hopper rett inn i en hundreprosent stilling etter ett år hjemme, er redd det kan bli i overkant mye til og starte med. Så nå krysser jeg fingrene for at jeg får en positiv tilbakemelding. 

I går dro jeg en tur innom graven til lillegutt. Jeg fikk ordna litt der slik at det ser litt bedre ut nå, for jeg vil at han skal ha det så fint som han kan ha det på graven sin. Hver gang jeg har vært der blir jeg litt rar, jeg blir minnet enda mere på hvor mye jeg faktisk savner og lengter etter han, så når jeg kommer hjem føler jeg meg "tom". Her hjemme har jeg fått opp en ramme med bilder av meg som gravid, et par av meg, Håvard og Noah sammen og et av kista hans. Jeg trodde det skulle bli tøft og ha den oppe, men jeg smiler hver gang jeg ser den nå. Den minner meg om gutten vår, og jeg prøver hver eneste dag og minnes han med et smil. Og over rammen henger det tre bilder med tekst på hvor det står, Hope, Love og Peace. De passer så godt der, og beskriver hele situasjonen på en god måte ♥

En sommerfugl forkledd som en smørblomst ♥ Ser dere den? 

Fineste Akitaen vår ♥ som forøvring står ute og venter i spenning på at jeg skal ta henne med ut på tur ;-) Frister så lite med det drittværet som har vært her for mange dager etter min mening..

Savner den store magen min.. ♥

Savner følelsen av spark, av hikke, av turning og snurring.. ♥

Savner følelsen av å bære et lite menneske i magen.. ♥

♥ Jeg savner babyen vår ♥

Ønsker mer enn noe at du var her med oss Lillegutt...

Torsdag lå endelig innkallelsen fra sykehuset i postkassen. Endelig skal vi få noen svar, men jeg må ærlig innrømme at det er en skrekkblandet fryd og jeg vet ikke helt hva jeg egentlig tenker når alt kommer til alt. Jeg er livredd. For meg er det noen svar jeg på en måte ikke vil høre. Det er skremmende og skal måtte høre hva som skjedde med Noah, for vi har jo virkelig ingen anelse.

Jeg måtte faktisk ta meg selv i å ringe sykehuset for å høre om det virkelig dette innkallelsen gjeldte, for det hadde vært grusomt hvis vi begge to hadde gått frem til selve dagen og trodd at vi skulle få svar hvis det egentlig bare var noe annet. Men en hyggelig dame kunne da bekrefte for meg at det var angående obduksjonen denne timen var satt opp. Så da skal vi avgårde for og møte to leger som skal gå igjennom ting med oss. Tanken på at svarene er klare og at vi kunne fått vite dem nå er litt stressende og nervepirrende på mange måter, men vi har sammen bestemt at vi venter til møtet før vi får detaljene, slik at vi får fagpersoner til å forklare tingene for oss hvis noe skulle være uklart og for at vi skal få med oss alt i motsetning til hva vi ville fått over telefon.

Så for oss tok det rundt fire og en halv måned fra vi mistet Noah til vi skal inn på møtet. Jeg har fått spørsmål om hvor lang tid det tar, men det er det desverre ikke et fasitsvar på. Dette er tiden det tok for oss, men det er slettes ikke sikkert at det er det samme for andre, det kan både ta lengere og kortere tid. Jeg har forstått det slik at det kommer helt ann på hvilke prøver som det ventes svar på og generelt hvor god tid det enkelte sykehuset har. Av egen erfaring kan jeg nå si at jeg på en måte er litt glad for at vi har måttet vente en stund. Jeg tror det hadde vært for tøfft hvis vi hadde måttet dra på dette møtet rett etter at det skjedde og sorgen fortsatt var så fersk, så det har faktisk vært greit og vente slik at vi kunne få tid vi to til å sørge og la tiden "hele" de dypeste sårene.

Sommerens bursdagsgave er blitt flittig brukt! Skulle bare ønske at mine photoshopkunnskaper var av et litt høyere kaliber så jeg hadde hatt muligheten til å gjøre noe med bildene mine.. Ser jo at de som virkelig kan dette, både det å fotografere og redigere er jo fantastisk flinke!

Det sies jo at øvelse gjør mester og at det gjelder å prøve seg frem, men når det kommer til tålodigheten min strekker den rett og slett ikke til.. Prøver, uten at jeg helt vet hva jeg driver med, og så ender det med at jeg gir opp.  "Photoshop for dummies" , det hadde vært noe!

Til Noah.

Du kom som en stor overraskelse inn i livet til mamma og pappa. Du viste oss at du var på vei i form av to streker på en graviditetstest, og du snudde livene våre på hodet.  Ingen ting kunne gjort oss lykkeligere enn tanken på at vi skulle få deg inn i livet vårt. Mamma ble fullstendig taus for hun klarte rett og slett ikke tro det var sant, mens pappa smilte fra øre til øre og sammen stod vi og prøvde å forstå denne fantastiske tingen som skulle skje oss.

Fra den dagen vi fant ut at du bodde inni magen til mammaen din har hun tenkt igjennom alt hun har gjort, for hun ville ikke risikere å gjøre noen ting som kunne skade deg. I tillegg fulgte pappaen din godt med og viste en fantastisk omsorg for mamma. Han kalte oss skattene sine, og han ønsket at vi skulle ha det så godt som vi kunne.

Mamma tror at pappa ble om mulig enda mer begeistret når han hørte at du var en liten gutt som da hadde bodd i magen i cirka 18 uker, lite visste vi da om den vanvittige smerten vi skulle få kjenne på 20 uker senere..

Savnet etter deg er så stort.. massivt. Noe som ikke kan beskrives med ord. Vi har virkelig fått erfare hva det vil si å mangle en bit av hjertet, for når du ble borte fra oss tok du en liten bit av oss med deg.

Noen dager er veldig tunge. Mamma er ikke så flink til å skjule ting.. eller kanskje det er det hun er. Der beundrer hun virkelig pappaen din, for han er flink til å slippe ut ting. Om det er i sinne, eller det å være trist så er hun glad for at han får det ut.. Mamma blir stille og stenger menneskene rundt seg ute, og hun ser at det tærer fælt på pappaen din.

Det er så tungt og skal gå videre, for jeg skjønner ikke helt hvordan man skal gjøre det. Det er noe som mangler, du mangler. Vår lille Noahgutt.. Du skulle være her sammen med oss, men du er i himmelen sammen med de andre englebarna. Det er der mamma forestiller seg at du er, og at dere tar vare på hverandre når mammaene og pappaene ikke kan. Det er så feil. Så urettferdig. Huset er tomt.. Her skulle det vært barnelatter, barnegråt og alt annet som følger med en liten babygutt.

Tårene triller.. Vi lengter sånn etter deg. Hadde lengsel kunne bringt noen tilbake hadde du aldri forlatt oss. Du var drømmen vår, nå er du i drømmene våre..

Mamma og pappa elsker deg høyere enn himmelen, så vi vet at du merker kjærligheten vår der du er hver eneste dag.

Nå merker jeg mer og mer at hverdagen møter oss. Det er nesten som jeg føler at vi har kommet til et punkt der verden mener at vi har brukt nok tid på å sørge, og jeg vet at for meg selv og Håvard er det slettes ikke slik det er. Noen dager kjennes ut som en konstant kamp der jeg kniper munnen sammen for ikke å skrike i fortvilelse, der jeg sier til meg selv "Ikke gråt, ikke gråt..." Jeg vet at vi ikka kan krype sammen og legge oss ned. På et punkt må vi møte verden og hverdagen, selv om det føles helt feil når Noah ikke er her sammen med oss.

Håvard er på kurs idag, og det er hans første dag tilbake på jobb siden vi mistet Lillegull. Natten som var var helt grusom. Jeg fikk ikke til å sove, jeg bare rullet og snudde meg og til tider kjentes det ut som jeg måtte kjempe for å trekke pusten helt ned i magen. Det er så lenge siden han var på jobb, og den siste dagen han var på jobb var dagen vi fikk vite at det lille hjertet ikke lengere slo. Det kjentes nesten ut som jeg ble grepet av panikk. Jeg har ikke trodd at det skulle føles slik når Håvard skulle tilbake på jobb. Misforstå meg rett, jeg synes det er veldig bra at han føler at han klarer å gå tilbake på jobb, men med tanke på hva som fulgte sist han dro på jobb har jeg ikke lengere positive assosiasjoner til det.

Og igår for første gang på lenge tok jeg meg selv i å føle det samme jeg gjorde siste natta jeg hadde han i magen. Den fortvilelsen og sårheten som jeg så lenge har stengt ute. Savnet jeg følte den natten av å føle han, kjenne han der inne i magen kom tilbake. Det er så vondt. Så sårt. Og så forbanna urettferdig og feil! Jeg sier stadig vekk at jeg er sliten, og ikke skyldes det fysiske anstrengelser. Men når det er noe som kverner rundt i hodet døgnet rundt blir jeg helt utmattet og uansett hvor hardt jeg prøver klarer jeg ikke kvitte meg med tankene som sliter på meg. Jeg vil tenke på Noah, jeg minnes den vakre lille gutten vår, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å være lei meg lengere. Det er noe jeg blir resten av livet, men det er så tungt noen dager...

Vi var i kontakt med sykehuset igjen i forrige uke, og fikk da beskjed om at vi blir innkalt til samtale angående obduksjonen om en to ukers tid. Etter at vi fikk vite det har jeg gått igjennom alt som skjedde i svangerskapet. Jeg er så redd for at vi kommer dit også forteller de at det er noe jeg har gjort, eller at det er noe feil med kroppen min som tok livet fra Noah. Håvard er så snill og god som sier at uansett hvordan man vrir og vender på det så blir det ikke min skyld, men innerst inne så tenker jeg slik uansett. Kommer det frem at det er kroppen min så blir det for meg å virke som det er min skyld. Pulsen stiger bare jeg tenker tanken.. det er så skremmende.

♥ Mammas lille engel, pappas lille skatt ♥

Jeg har tenkt lenge.. Veldig lenge, på om jeg skulle skrive om fødselen, om jeg skulle dele den. For min egen del tror jeg det kommer til å hjelpe meg, på mange måter. Til nå har jeg på en måte unngått å tenke på selve fødselen fordi det har gjort ufattelig vondt, noe det ennå gjør. Men for meg er skrivingen en medisin, det er en hjelp for meg til å fordøye ting. Helt siden jeg var liten har jeg skrevet ned tanker. For meg har det alltid vært lettere, for noen tanker og følelser er for vonde for meg å snakke om.  Det er flere som har spurt meg hvordan ting foregår når man mister barnet sitt så sent i svangerskapet, og jeg vet at det er mange av mine nærmeste som lurer men ikke klarer å spørre. Derfor velger jeg å dele det med dere.

Overskriften sier "Fødselshistorien vår", og det kunne ikke vært mer sant. Jeg hadde aldri klart det uten Håvard. Han har virkelig vært min klippe, min sterkeste støttespiller og en fantastisk kjæreste gjennom alt.

Jeg har tidligere skrevet om dagen da vi fikk vite at Noah hadde dødd i magen min som dere finner her.

Den 25.mai dro vi utover til Bodø for å sette igang fødselen. Da vi kom til fødeavdeligen ble vi møtt av en jordmor som var helt utrolig hyggelig, og som det skulle vise seg i ettertid var veldig god å prate med. Men der og da syntes jeg ikke noe om henne. Det hadde ikke noe med henne å gjøre, men der og da var jeg sint på alt og alle, alle var skurker i mine øyne. Vi snakket med henne om de siste dagene og svangerskapet generelt. Så forklarte hun hvordan ting kom til å skje, og fortalte at jeg kunne få alt av smertestillende og at det var ingen begrensninger siden det ikke var noen å ta hensyn til. For meg virket det helt naturlig å tenke på Noah, så når hun sa det klarte jeg bare å tenke at det selvfølgelig var noen andre å ta hensyn til.

Vi fikk servert noen brødskiver og pålegg slik at vi fikk i oss litt mat. Da klokken ble 21 ble de første modningspillene satt, og det viste seg at det allerede var mellom 1 og 2cm åpning. De kunne ikke svare på om det var fordi at ting hadde begynt å skje mens Noah fortsatt levde eller om det hadde skjedd etter at han døde og at kroppen prøvde å kvitte seg med han. Åh, det høres så fælt ut at jeg klarer fortsatt ikke si det høyt..

Etter det måtte jeg ligge en times tid i ro i sengen slik at pillene skulle få virke og det tok ikke lange tiden før jeg merket at magen strammet seg til. Vi hadde tatt med oss pcen og "Himmelblå" siden de hadde fortalt på forhånd at når man ble satt igang på denne måten kunne det ta opp til flere dager, så før vi tok kveld så vi et par episoder. Gjennom hele natten kjente jeg sammentrekninger i magen som bare ble sterkere og sterkere. Når klokken ble 6 fikk jeg en varmepute for å ha på magen, og den lindret godt. De sa at jeg skulle bli sjekket igjen men at de ventet bare til etter vaktskiftet som var klokken 7. Klokken ble nærmere 8 for jeg ble sjekket og da hadde jeg 6cm åpning, så de mente at jeg trengte ikke flere. Håvard ringte hjem for å fortelle hvordan ting lå ann og hva som skjedde. Mamma og søsteren min skulle komme så raskt de kunne. Da klokken ble 10 fikk jeg epidural, og den var etterlengtet.

Epiduralen lot meg slappe av, og jeg klarte til og med å sove litt. På dette tidspunktet var jordmorstudenten som tok imot Noah og Håvard inne sammen med meg. Når jeg våknet kunne jeg høre Håvard si at han prøvde å være sterk for min skyld, og da trillet tårene. Jeg vet ikke om han fortsatt vet at jeg hørte han si det.. Men slik er han, han stiller seg selv i andre rekke og tar vare på meg. Det kan ikke beskrives med ord hvor mye jeg setter pris på det, men jeg håper på samme tid at han finner den støtten i meg som jeg gjør i han ♥

Presset ble bare sterkere og sterkere etter som tiden gikk og jeg kjente på meg at det nærmet seg. Klokken 11.30 sjekket de meg igjen og de sa at det var snart tid for å presse. Det var såppass ubehagelig at jeg klarte ikke ligge stille, og jeg følte at jeg måtte presse. Jeg ba jordmoren om å hente Håvard som var ute på gangen for å snakke med mamma og søsteren min. Da han kom begynte presseprosessen. Det gjorde så vondt, men aller mest vondt gjorde det inni hjertet. Kroppen min ville ha Noah ut, men jeg ville holde han inne i magen. Jeg ville beholde han så lenge som jeg kunne. Dette klarer jeg ikke sa jeg til Håvard, og da legger han nesen inntil min og sier at jeg er beintøff. I hans ord fant jeg styrke til å presse. Jeg vred meg i smerte og klep om hånden til Håvard og jeg skrek og da klokken var 12.30 den 26.mai kom verdens nydeligste gutt til verden. Vi hadde drømt om hvor vakker han var, men vi hadde virkelig ingen anelse. Jeg holdt godt om Håvard og sa, "Der er gutten vår." Jeg fikk han på brystet og jeg var målløs.

Etter en stund ble han veid og målt, han var 3120gram, 50cm og hadde en hodeomkrets på 36cm. Han var helt perfekt. Mens jeg fikk et par pyntesting, fikk Håvard holde han. Han lette frem fiskebladet sitt, så spurte jeg hva han gjorde og da fikk jeg til svar at de leste sammen. Skjønne gutten min ♥

Når han var født var jeg verken trist, sint eller forbanna. Jeg var stolt. Mer enn ord kan beskrive. Etter en stund fikk mamma og søsteren min, og Håvards foreldre komme å se han. Jeg følte selv at jeg strålte, ikke i hele mitt liv har jeg vært så stolt som jeg var da jeg fikk vise frem sønnen vår! Da alle sammen var dratt sovnet Håvard, jeg klarte ikke sove jeg lå bare å så på han. Der og da gikk det opp for meg hvem Noah virkelig lignet på. Han var som snytt ut av nesten på pappaen sin, den nydelige pappaen sin. Jeg hadde ikke hjerte til å vekke han, han fortjente mer enn noen å få hvile seg. Men når jeg lå der og stillheten senket seg gikk det plutselig opp for meg hva som var realiteten. Da kom alle de vonde følelsene tilbake, Noah levde ikke og vi kom ikke til å få dra hjem med han slik som vi hadde gledet oss til i mange måneder. Igjen var alt urettferdig..

Jeg føler selv at jeg er en helt annen person etter alt som har skjedd. Jeg ser på en helt annen måte på problemer som møter oss. Ingen ting kan måle seg med det vi har vært igjennom og det vi nå måtte møte skal vi klare. Vi sa begge to etter fødselen har nå har vi vært på bunnen, nå kan det bare gå oppover. Dagene er til tider beintøffe og jeg har aller mest lyst til å legge meg ned og forsvinne, jeg sliter med å finne grunner for at livet skal gå videre. Men så ser jeg inn i øynene til Håvard, og jeg ser Noah. Noah er med oss i hjertene våre hver dag, hver time, hvert skund... Ingen ting kommer til å endre det noen gang.

Men jeg vet at hadde det ikke vært for den fantastiske gutten jeg møtte for et og et halvt år siden så hadde jeg ikke klart meg. Håvard har en egen evne til å få meg opp når jeg er på bunn. Som jeg skrev på facebook etter fødselen, "Hvis jeg elsket deg tidligere, da har jeg virkelig ikke ord for hva jeg føler for deg nå." Han finner en styrke i meg som jeg ikke visste om selv.





Som jeg skrev igår så ble det tatt noen bilder på søndag når Tonje kjørte travløp. Kanskje ikke den beste kvaliteten på bildene da jeg ikke er så dreven på kamerabruk, men jeg sitter ihvertfall igjen med noen minner og det synes jeg er veldig moro. Jeg synes det er så koselig å sette seg ned med bilder og mimre over ting jeg har opplevd, og nå skal jeg bli flinkere til å forevige minnene våre, som jeg lovde Håvard når jeg fikk bursdagsgaven. Trenger noen ganger et spark bak, men det er bare bra for min egen del.

Føler meg så utilpass når jeg er i Bodø og følger med på løpene, spesielt når jeg er sammen med Tonje når hun gjør klar hesten sin og når de snakker om hest. Misforstå meg rett, jeg storkoser meg, men jeg skjønner lite, og de andre får seg nok en god latter når jeg stiller mine dumme spørsmål av uvitenhet. Men jeg prøver å vise interesse og jeg prøver å lære en ting eller to. Jeg synes det er spennende, også er det så morsomt å se hvor engasjert Tonje er i det hun gjør. Hun har helt siden hun var liten vært en skikkelig hestejente, og nå får jeg erfare at jeg kanskje skulle fulgt litt bedre med når hun snakket om hest...

Hei!

Idag har jeg og Håvard vært barnevakt for Benedicte, den yngste tantejenta. Har hatt en super dag og kost oss med barne-tv, spill, badminton og liten "bytur" . Hun kom allerede klokken åtte imorges og det var et megatrøtt fjes som møtte meg i døren :) Men skal ikke snakke så alt for høyt med tanke på at jeg sovnet så snart som jeg satte meg i sofaen og vi så på barne-tv..

Har tatt noen bilder iløpet av dagen med kameraet som jeg fikk av den snilleste kjæresten og svigerfamilien i bursdagsgave. Er så utrolig fornøyd! Skjønner virkelig nå at en speilrefleks tar fantastiske bilder. Var på Bodø Travbane igår og der ble det tatt en hel del bilder, kommer i eget innlegg.

Onkel Håvard og Benedicte :)

"Ingen er så god som du..." Vakre ord fra Halvdan Sivertsen, - ord som ikke kunne beskrevet bedre hva jeg tenker og føler for Håvard.

Jeg elsker deg.

Syv uker, fire dager og syv timer... Så lenge siden er det siden Noah ble født. Jeg har tenkt mye på selve fødselen og oppholdet på sykehuset den siste tiden. Har tenkt på hvor jævlig det føles at ting ble som de ble, når de skulle bli noe så helt annerledes for oss. Jeg føler ikke at jeg er så sint lengere, kanskje fordi at jeg har skjønnt at det ikke er noens feil, det er ikke noen å være sint på.  Men jeg er bitter, veldig bitter og ikke minst frustrert. Det som gjør meg aller mest bitter er at jeg hadde gledet meg så vanvittig masse til å se guttene mine sammen. Alt som skjedde i sommer skulle skje med den lille gutten vår sammen med oss, vi skulle oppleve ting sammen alle tre.

Så nettopp en åtte uker gammel baby på tv. Vår baby skulle vært åtte uker. Han er åtte uker, men han er ikke her.. Enkelte dager føles så tomme og meningsløse, andre er jeg nesten helt nummen, noen er nesten som de var før alt det fæle skjedde. Men uansett hvordan dagene er glemmer  jeg aldri, det går ikke et minutt uten at jeg tenker på han, men noen dager savner jeg han uten at det føles så vondt i hjertet og de dagene setter jeg stor pris på. De dagene hvor jeg kan le og kose meg med de nærmeste, det er de som dagene jeg sitter igjen med. Vi prøver å tenke at livet må gå videre på et vis, og vi tror at opplevelser kan hjelpe oss videre.

Og av den grunn har det har blitt mange fisketurer i det siste, både sammen med Håvard, lillesøsteren min, pappa og sammen med familien til storesøsteren min. De turene klarer jeg å koble av. Vi har også hatt en liten ferietur til Tronheim bare jeg og Håvard, og senere i sommer blir det en tur til Sverige. Jeg tror at alle disse tingene er med på å hjelpe meg slik at jeg ikke tenker så mye på det vonde med alt som har skjedd, men minnes sønnen min, sønnen vår som lever videre som en liten engel. Vår lille engel og lille skatt ♥ Jeg bærer rundt på en enorm sorg, men klarer nå og føle en glede og stolthet over at vi er foreldre til verdens vakreste gutt.

♥ Oss to sammen.

Idag ringte endelig legen på sykehuset tilbake, men vi ble desverre ikke noe klokere. Han fortalte at ingen ting er sikkert ennå, og at det er mye usikkerhet rundt hva som skjedde med Noah. Det han kunne si var at de hadde funnet vann i kroppen hans, pluss et par andre ting, men utover dette ble det bare gjetning på hva som hadde forårsaket det. Så vi holder kortene tett til brystet inntil vi får et mer konkret svar.

Så det var for det meste bare kanskje det og kanskje det. Virkelig ikke det vi ville høre. I tillegg er jeg veldig usikker på om vi har forstått fagspråket, kanskje var det noe vesentlig vi gikk glipp av, så jeg vurderer å ringe fastlegen min for å høre om hun kunne tatt kontakt med sykehuset. Tror det hadde vært det beste siden hun kan forklare oss ting på en måte vi kanskje kan forstå lettere.

Må ærlig innrømme at jeg var rask med og begynne å lese på nettet, noe som egentlig bare gjorde meg mer usikker og engstelig. At man aldri skal lære.. Fant ut at jeg kommer ingen vei med å skremme meg selv på den måten, da blir ting bare verre. Hater bare å gå rundt i usikkerhet! Vil virkelig ikke vente i seks måneder på et endelig svar..

Merker at det irriterer meg å ikke vite, at jeg er mye mer tenperamentfull og at jeg bare føler for å stenge meg inne slik at jeg ikke sårer de som er rundt meg. Det siste jeg vil er at min frustrasjon skal gå utover dem..

Vi vil ha svar av flere grunner, og vi vil selvfølgelig prøve å lage en liten bror eller søster til Noah med tiden. Men det at vi ikke vet hva som skjedde med gutten vår, hva som gjorde at han døde i magen min, det gjør at vi er redde for at det skal skje noe grusomt på nytt igjen. På en måte vil vi ikke vente, og det på grunn av at jeg er redd for at jeg bare blir enda mer redd hvis vi venter. Det er noe som heter at det er bedre å hoppe i det enn å krype i det.

Vi lengter etter å være foreldre. Vi er foreldrene til Noah og det kommer vi alltid til å være, men vi savner å vise den omsorgen vi var så klare for å gi. Vi kommer aldri til å glemme Noah, aldri. Noah skal være med oss i hjertene våre for resten av livet, og eventuelle småsøsken skal vokse opp med å høre om storebroren Noah som ble revet bort fra oss så alt for tidlig. Hva som skjer vil tiden vise, vi tar en dag av gangen, etter det vi har vært igjennom lærte vi at det er det eneste man kan gjøre. Hva fremtiden bringer vet man aldri sikkert.

Det går ikke en dag uten at vi tenker på deg Noah

... siden Noah ble født. Våknet imorges og følte bare for å grave meg ned. Noen dager er rett og slett beintøffe og allerede når jeg åpner øynene om morgenen vil jeg bare knipe dem igjen og håpe at jeg vil våkne opp fra det verste marerittet jeg noen gang har og vil komme til å oppleve.

Jeg savner han så fælt. Savner å kjenne de utrolige sparkene hans og ikke minst det å se gleden i Håvards øyne når han også fikk kjenne dem. Etter at vi mistet Noah tenker jeg hver eneste dag at jeg angrer bittert på all klagingen min over SMÅting. Hadde jeg hatt muligheten til å spole tilbake skulle jeg satt pris på alt, til og med de dagene som var tunge. De hadde uansett ikke vært i nærheten av å være så tunge som dagene er nå..

Det siste mage bildet tatt i uke 38. Gud som jeg savner den store magen og den lille gutten vår! Ingen dager er like. Noen dager går raskt forbi, mens andre går så sakte og gjør så vondt at jeg gjør ikke annet enn å gråte. Jeg var så innstilt på å bli mamma, jeg var så klar for å bli mamma! Våkenetter var noe jeg faktisk så frem til, jeg gledet meg til alt som skulle skje denne sommeren, for denne sommeren skulle vi bli foreldre.

Det gjør det ikke lettere for oss at vi ikke har fått noen svar ennå. Vi ringte både på torsdag og fredag hvor vi fikk beskjed om at de skulle ringe tilbake så snart som de fant den rette legen. Til slutt fikk vi beskjed om at vi ikke får vite noe før mandag... Jeg hater å vente! Å når det gjelder dette er det ihvertfall ikke noe jeg liker.

Dagen idag har vi ventet lenge på. Det er seks uker siden Noah ble født, og idag kan vi være så heldige å få svar på hva som skjedde med han. Svaret vi får vil i beste fall være et foreløpig svar siden det ennå er flere prøver som tar opp til seks måneder å få svar på, men for oss vil det gi oss en ro som vi virkelig behøver nå å få vite det som de har funnet ut.

Tidligere i uken fikk vi vite at det ikke var noen infeksjoner i kroppen min som de hadde funnet ut ved å teste morkaka og fostervannet. Merket raskt etter at vi fikk høre det at skuldrene sank og jeg slappet mer av enn hva jeg hadde gjot et på over seks uker.

Vi ringte tidligere idag til sykehuset og ble satt over fra den ene avdelingen til den andre. Fikk tilslutt beskjed om at de måtte finne en overlege for å høre, så skulle de ringe tilbake til oss...

Nervene er i høyspenn.. Vi trenger så sårt å få vite hva som skjedde med gutten vår og jeg håper virkelig at de ringer oss tilbake snart.

Idag er det èn måned siden begravelsen til Noah og overaskende nok synes jeg dagene flyr forbi. Ingen dager er like, det er bra sikkert. Enkelte dager kommer vi oss igjennom på et vis, mens andre dager er allerede dårlige fra det øyeblikket jeg åpner øynene. Til tider skremmer jeg meg selv litt.. jeg kan tenke at situasjonen vi er i nå er midlertidig, at det kommer til å ordne seg, at Noah kommer tilbake til oss. Men innerst inne vet jeg så alt for godt at det ikke er slik. Jeg er smertelig klar over at Noah er borte, og det gjør så ufattelig vondt når jeg tenker på at vi aldri kommer til å se han igjen.

Savnet etter han føler jeg hver eneste dag. Han ble så plutselig borte fra oss. Den ene dagen sparker han som en lite turbo.. den neste får vi beskjed om at det lille hjertet han ikke slår lengere. Gud som jeg savner sparkene! Og gleden i Håvards øyne når han kjente gutten vår sparke... Får tårer i øynene når jeg tenker på at vi ikke får se Noah vokse opp sammen med oss.

Når vi er sammen med andre tenker jeg til tider at vi lever i samme univers, men det føles som jeg er i en helt annen dimensjon. Håvard klarer å holde meg på jorda, uten han vet jeg ikke hvordan hverdagen ville vært. Jeg prøver så godt jeg kan å være der for han slik han er for meg, men jeg føler at jeg ikke klarer det like bra. Jeg forteller han hver eneste dag at jeg er her for han uansett, og det er jeg virkelig. Vi hadde et solid forhold før dette skjedde, men nå... er vi bunnsolide! Vi har et forhold som er knallsterkt, og hvis det var den minste lille tvil om at det ikke skulle være oss tidligere, da er den garantert borte nå. Mine dager skal jeg leve med Håvard ved min side ♥ Han har vist med sider ved seg selv som får meg til å elske han bare mer og mer. Det viktigste han gjør for meg er å vise meg at det er grunner til å leve videre, for noen ganger finner jeg dem ikke selv.

Noen dager tenker jeg så mye at det føles som hele hodet skal eksplodere. Jeg tenker på de siste dagene før vi mistet han, dagen vi fikk beskjeden om at vi hadde mistet han, selve fødselen og ikke minst så tenker jeg grusomt mye på hva det var som gjorde at han døde. Vi kan være heldige å få svar i neste uke, eller vi kan være så uheldige å vente opptil seks måneder før vi får vite noe som helst. Jeg tror at hverdagen vår blir lettere når vi får vite noe for det sliter veldig på oss begge.

Selv om det er vondt så må livet gå videre. Men Noah vil alltid være med oss, og vi bærer han med oss i hjertene våre hver eneste dag ♥

Har vært en tøff dag idag.. mange tanker som har surret rundt. Idag var vår egentlige termindato, dagen vår lille gutt skulle ha kommet til verden.

Det er så frustrerende å sitte igjen med så mange spørsmål, for hva var det egentlig som gikk galt? Hva var det som gjorde at gutten vår ikke lenger lever? Da vi fikk den grusomme beskjeden på sykehuset sa jeg om og om igjen "unnskyld" til Håvard. Det er stort sett det eneste jeg husker etter at beskjeden kom.. For det var alt jeg klarte å tenke, at det måtte være min skyld. En liten del av meg tenker fortsatt slik. Daglig tenker jeg igjennom hva som kunne gått galt, om jeg gjorde noe jeg ikke burde? Spist noe jeg ikke skulle spist? Var det noe jeg ikke hadde gjort som jeg skulle gjort?

Vi ble fortalt på sykehuset at mange ganger i slike tilfeller finner de ikke noen fysiologisk grunn for hva som skjedde, noen ganger dør barn inni mors mage og det sammenlignes med en tidlig krybbedød. Alle prøvene som ble tatt av både Noah og meg, og selve obduksjonen kan det ta tre til seks måneder før vi får svar på. Ventetiden er grusom. Vi vil vite hva som skjedde. På samme tid er jeg vettskremt.. Enn om det viser seg at det er noe med meg? Noe som gjør at kroppen min ikke kan bære frem et barn? Håvard lar meg ikke tenke slik, og det elsker jeg han for. Han prøver å trøste meg og overbevise meg om at det ikke er slik, og til en viss grad klarer han det helt utmerket. Men så er det den lille delen som trenger å se det svart på hvitt.. den delen er der uansett hvor god en jobb Håvard gjør med å trøste meg.

Jeg trenger å vite at dette ikke skjer flere ganger, for vi er begge veldig klare på at vi skal prøve på nytt. En liten søster eller bror skal Noah få.

Familiene våre har vært helt fantastiske etter at vi mistet Noah. De har stilt opp med mat, praktiske ting i forhold til begravelsen og ikke minst med trøst. Spesielt i forhold til min familie lar jeg dem ikke se meg trist så langt jeg klarer det. Jeg prøver å være tøff for deres del. Å måtte gå til foreldrene mine for å fortelle dem at deres lille barnebarn hadde dødd i magen min er nok det vanskeligste jeg noen gang har gjort, og jeg føler at jeg knuste dem ved å si det. Å se dem slik jeg så dem etterpå er noe av det vondeste som har vært med hele denne prosessen.

På en dag som denne merker jeg godt at savnet etter Noah er ekstra stort. Det gjør vondt i hele kroppen..

Sinne. Fortvilelse. Uforståelig. Bitterhet. Urettferdig. Hjelpesløs. Smerte.

Et lite knippe av hva både jeg og Håvard har følt de siste to ukene, for idag er det akkurat to uker siden vi fikk beskjeden som fikk verden vår til å rase sammen.

Den 24.mai.2011 var dagen vi fikk beskjeden om at hjertet til vårt kjære Lillegull♥ hadde sluttet å slå inni magen min. Man hører folk snakke om beskjeder som får verden deres til å stoppe opp, falle sammen også videre, men når det er to uker igjen til termin så tror man ikke at det skal skje en, at en får beskjed om at man har mistet babyen sin. En del av meg fatter det fortsatt ikke. Jeg kan våkne om natten av mareritt, jeg leter etter Noah. Det kan ikke være sant at han er borte, det må være et mareritt som jeg kommer til å våkne opp fra. Men det kommer jeg ikke til å gjøre.. det er bare så vanskelig å innse det, jeg vil ikke det.

Jeg føler meg så vanvittig tom. Egentlig skulle Noah ha vært her sammen med meg og Håvard når han ikke lenger var inni magen min, men istedet har vi blitt nødt til å begrave han. Den nydelige lille gutten vår som vi hadde ventet på i ni måneder. Her hjemme var alt klart. Vugga stod klar til at gutten vår skulle sove i den. Men slik blir det ikke og det gjør meg så sint og fortvilet, og ikke minst ubeskrivelig trist.

Til tider blir jeg så sint at jeg føler at alt vrenger seg innvendig og jeg vil bare skrike. Det er Håvard som får se meg slippe følelsene løs, men jeg prøver å være sterk for hans del, for jeg vet at han også har det grusomt vondt, men vi har mistet babyen vår og jeg føler meg så hjelpesløs. Jeg føler et savn ut av en annen verden. Å se fremover er noe av det tøffeste, for alt som skulle komme skulle Noah være med på. Hans første sommer, hans første jul og all tid innimellom som vi skulle få sammen med han. At vi aldri kommer til å se hans første smil, høre hans første ord, oppleve hans første steg.. det gjør så vondt.

Håvard har vært helt fantastisk siden vi fikk beskjeden. Hvis jeg var forelsket i han tidligere, da har jeg virkelig ikke ord for hva jeg føler for han nå. Han har vært min største styrke, og jeg ser på han som helten min. Han som klarer og få meg til å smile i en tid hvor jeg vil stenge meg inne og bare gråte.

Jeg blir så sint når jeg tenker på at jeg skulle dratt hjem fra sykehuset med begge guttene mine.. det fikk jeg aldri gjøre.

Da var man ferdig med å lese bloggene man følger, man har tatt en dusj og frokosten er i ferd med å bli fortært. Har vært våken siden klokken var 10, men har enda ikke klart og få i meg noe å spise. Er skikkelig rar i formen idag og har hatt en urolig natt, again. Hadde jeg fått det som jeg ville imorges hadde Håvard vært hjemme sammen med meg nå, men jobb må komme før en overfølsom og til tider kravstor kjæreste :-) Er noe med det å ønske og ha han hjemme når jeg ikke føler meg helt bra, er så godt å vite at han er der ♥

Vi setter pris på all tid vi får sammen for tiden siden Lillegull kan bestemme seg for å møte verden nå om han vil. Jeg merker at vi begge to lengter veldig etter å få han ut til oss, men så fort som jeg hører ordet fødsel vil jeg bare gråte. Hadde jeg bestemt selv så kunne jeg godt ha sovet gjennom hele greia.. Gruer meg så vanvittig! Hater å være redd for det ukjente, men i dette tilfellet tror jeg det er like greit at jeg ikke vet hva som venter...

Helgen har blitt brukt på avslapping for det meste, men både lørdagkveld og søndagkveld tok vi oss med oss fiskeutstyr og dro på fisketur. Fangsten var noget laber, men jeg koser meg glugg ihjel når jeg er på fisketur med Håvard! Det er så koselig at om det ikke blir noen fangst så spiller det ingen rolle for min del :-)

Igår kveld må jeg innrømme at jeg virkelig trodde noe var på gang. Følte et enormt nedpress og etterhvert kjente jeg smerter i magen og ryggen. Bestemte meg for å ta tiden og smertene kom med 5-6 minutters mellomrom, og varte i rundt 30 sekunder. Men dette skjedde bare en halvtime-times tid før det ga seg helt. Etter dette var jeg bare øm i magen, men kjente ikke mer til smertene. Har heller ikke kjent noen ting idag, merker bare at jeg er i rar form slik jeg har vært et par dager i det siste. Jeg prøver å forberede meg på at jeg blir å gå på overtid, da blir kanskje ikke skuffelsen like stor om det skulle skje, men innerst inne håper jeg at han ikke er langt unna. Starter idag på uke 38 av svangerskapet og han skal vite at mamma og pappa ønsker han hjertelig velkommen!! ♥ Noe jeg mistenker at også besteforeldre, tanter og onkler og alle andre også gjør ;-)

På onsdag, 18.mai på kvelden begynte jeg å studere meg i speilet. Var det innbilning eller hadde magen sunket? Jeg var slettes ikke sikker. Håvard ble spurt og jeg ble gransket grundig før han svarte; "Javesst har han dott ner`!" på sin sjarmerende måte ♥ Kameraet ble tatt frem for å se på gamle bilder, og jeg kom frem til at han hadde forandret seg på bare noen dager.

Og igår ble mamma spurt, har magen forandret seg? Hun nikket som en gal og svarte; "Det vistes allerede igår det."

Så da har den altså sunket. Nå blir det spennende å se hvor lang tid det tar før fødselen er igang. Vet at det slettes ikke trenger å ha noen som helst sammenheng med det, men nå begynner jeg og bli så lei at jeg lever med et lite håp om at det nærmer seg :-)

Dette bildet er tatt da jeg var 36+3 uker på vei.

Og dette er tatt nå idag, 37+4 uker.

- Termin: 8.juni.2011

 - På vei: 37+2 uker

- Igjen til termin: 3 uker

- Kjønn: En liten gutt ♥

- Navn: Det er neste helt sikkert nå, men vi venter til etter Lillegull er født før noen ting blir avslørt ;-)

- Hodet ned: Ja

- Hodet festet: Nei

- Aktivitet innenfra: Har blitt mindre aktivitet den siste tiden, men hver bevegelse kjennes langt bedre hos mammaen.

- Babyens søvnmønster: Vanskelig å si nå som han er mye roligere enn tidligere, men midt på dagen har han, siden jeg først kunne kjenne bevegelser, vært rolig så jeg tar det som at han sover da :-)

- Leie: Ved forrige kontroll lå han med hodet ned, ryggen til venstre side av magen og føttene på høyre side.

 - Utålmodig: Ja, nå har ting begynt og bli tungt så jeg lengter veldig etter han. På samme tid som jeg gruer meg veldig til selve fødselen...

- Vektøkning: Rundt 22 kilo.

- Vann i kroppen/hevelser: Ja, spesielt i hender og føtter. Ved forrige kontroll satte legen det til 2 på skjemaet.

- Søvn: Det er det blitt lite av de siste ukene. Er opptil fem ganger på do i løpet av natten, og ingen sovestillinger er behagelige over lengere tid så søvnen blir veldig urolig.

- Neste kontroll: Lege, 24.mai.

- Barnerom: Nei, ikke begynt siden han skal sove med oss den første tiden.

- Utstyr: Det mangler bare en liten babygutt ♥

- Mangler av utstyr: Kanskje et par småting, men ingen ting vi er nødt til å ha.

- Strekkmerker: Lår og rompe, og nå et par på sidene + noen på magen.

- Om fødselen: Gruer meg, og er veldig spent i og med at jeg ikke aner hva som venter.

- Plager: Press i magen, hevelser i beina, smerter i ryggen, halsbrann, lite søvn, kvalme, hodepine

- Oppegående: Ja.

- Sulten: Det er vel som det har vært hele tiden, - vil ha mat til enhver tid ;-) 

- Dilla på: Grønne epler! Blir et par om dagen nå.

- Kynnere: Ja, det har jeg hatt en stund nå.

 - Tungt: Jaa, vil ha den lille ut til oss nå!

- Høygravid: Ja.

- Humør: Litt opp og ned, selv synes jeg at det har blitt bedre den siste tiden, men det er slettes ikke sikkert at de rundt meg tenker det samme.

- Sykehusbaggen: Begynte å pakke idag. Det var vel på høy tid tenker jeg i og med at det er 21 dager igjen til termin :-)

21 dager igjen til termin, men noe sier meg at det ikke kommer til å ta så lang tid før Lillegull♥ melder sin ankomst. Kanskje det er ønsketenkning, ikke vet jeg, men det er bare noe jeg føler på meg. Jeg er sikkert ikke den første som tenker slik, og heller ikke den første som blir mega-skuffet når det viser seg at man blir gående på overtid. Her krysses det som kan krysses kan for at det ikke skal skje!

Pakkingen av sykehusbagen er i allefall igang. Tusen takk for alle gode tips på forrige innlegg! :-) Når man ikke har peiling selv er det godt å få litt hjelp av andre som har vært igjennom det som jeg snart skal oppleve. Det viktigste for meg er at Håvard er tilstede under fødselen, alt annet materialistisk kan jeg klare meg fint uten, men støtten hans er noe jeg verken vil eller føler at jeg kan klare meg uten ♥

Jeg trenger hjelp.

Etter mye om og men, mye "mas" fra Håvard har jeg innsett at den berømte sykehusbagen må pakkes uansett om jeg vil det eller ikke. Men jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Har funnet lister rundt omkring på nettet, men når jeg leser dem tenker jeg at mye virker veldig unødvendig. For hva trenger man egentlig til sykehusoppholdet etter fødselen?

Så langt har jeg funnet frem selve bagen som det skal pakkes i og i den ligger to joggebukser og to store topper.

Jeg trenger hjelp fra dere som allerede har vært gjennom dette. Hva pakket dere og hva fikk dere bruk for på sykehuset?

Og da tenker jeg på alt fra klær til dere selv og babyen til toalettsaker og andre ting.

Kan vel først gratulere alle med dagen, håper derer har hatt en flott dag, - det har i allefall jeg :-)

Sov lenge sammen med Håvard, noe som var veldig godt. Merker at det blir vanskeligere og vanskeligere å slippe taket på han om morgenen nå som terminen nærmer seg med stormskritt, spesielt med tanke på den "urolige" følelsen jeg har i kroppen. Vet ikke om det er fordi at det nærmer seg eller om det er andre grunner. Det er i allefall så ille til tider at jeg sliter med å sove, og når morgenen kommer vil jeg helst ha han hjemme i tilfelle det skal skje noe i løpet av dagen. Men, han er tross alt ikke så langt unna om det skulle skje noe så det går nok bare bra :-)

Merker at Lillegull♥ er blitt roligere i magen, noe som sikkert er veldig logisk siden plassen begynner og bli liten for han. Men når han først bestemmer seg for å vise seg frem, da kjennes det veldig godt!

Som dere ser her, slik lå han i nærmere et kvarter! Klarte ikke bevege meg for da ble det vondt, så jeg ble liggende der og prøvde febrilsk å "pirke" på han slik at han skulle trekke seg tilbake, noe som var til liten hjelp :-)

Utpå dagen idag ble jeg med mamma, pappa og farmor for å se på lillesøster som skulle være med å gå i russetoget. Vi drakk kaffe og koste oss på cafè, før vi traff storesøsteren min med familie og samlet oss for og vente på at toget skulle passere. Etter dette dro vi hjem, noe jeg var veldig klar for. Det skal ikke mye til nå før føttene stivner helt av og kroppen kjennes utrolig tung, da er sofaen et kjærkomment syn. Og enda bedre er det når den godeste kjæresten min er der sammen med meg ♥

Nå skal vi nyte resten av kvelden sammen foran tven :-)

♥ du føler at du tisser hele dagen... og natten.

♥ du ikke får til å sove om natten på grunn av halsbrann



♥ du trenger minst èn ettermiddagshvil, men to er å foretrekke

♥ du vagger som en pingvin og alt føles tungt

♥ du ikke lengere passer skoene dine på grunn av hevelse i føttene

♥ du spiser på noe hele tiden.. til og med når du tror at du er mett

♥ du går fra og være ekstatisk glad til trist uten noen spesiell grunn på sekunder..

♥ du fryser, du svetter, du fryser, du svetter osv..

♥ men når alt kommer til alt.. så bærer du på det beste i hele verden i magen din, og det gjør alt verdt det ♥

photos//weheartit.com

Kan nesten ikke vente med å treffe deg Lillegutten vår ♥

Her kommer ukens magebilder :-)

Er idag 36+4 uker på vei.

Det er fredag den 13. og dagen har gått overaskende bra for min del, har ikke vært utsatt for noen ulykker eller andre former for uhell. Lucky me ;-)

Dagen idag har vært super. Jeg har vært å besøkt store og små i barnehagen, min "gamle" arbeidsplass. Sier gammel siden jeg ikke har jobbet siden september grunnet at jeg tok permisjon. Jeg storkoste meg, og synes det var stas å vise frem magen til alle sammen. Mange av dem har jeg ikke sett siden jeg tok permisjon, noe som i seg selv er skammelig, men til mitt forsvar må jeg bare si at jeg ikke fatter hvor tiden har blitt av. Ukene bare raser forbi! Fikk veldig mye spørsmål om hvordan graviditeten hadde vært i forhold til helsen min som har vært en smule turbulent de siste årene, og det var godt å kunne si at jeg på mange måter har følt meg friskere enn på leeeeenge :-)

Nå i ettermiddag har vi spist middag sammen med pappa og lillesøster før vi satte kursen til Fauske for å se fotballaget til Håvard spille treningskamp. Der var vi en stund, før vi bestemte oss for å kjøpe pizza og ta med hjem. Ahh ♥ Den er himmelsk god! Vi bestiller det samme hver gang, vanemennesker som vi er ;-) Er så mett nå at jeg vagger enda mer enn til vanlig... om det går ann.

I morgen skal vi i konfirmasjon til et søskenbarn av Håvard. Håper formen er på topp slik at jeg holder ut lengst mulig, jeg krysser fingrene jeg!

I går var jeg på ny hos legen for kontrollen som skal være i uke 36. Det første hun sa når hun så meg var,"Oi for en kul du har fått!" Bare de siste ukene har magen skutt rett ut og ser ut som en skikkelig tut. Mormor sa her om dagen at det var ingen tvil om at det var en gutt inni der når hun så magen, selv er jeg ikke sikker på dette med å se kjønnet på magen til den gravide.

Men det aller meste hos legen var kjempe bra, eneste minuset er at jeg har fått nok en urinveisinfeksjon. Irriterende, det er tredje fra desember til nå men forhåpentligvis den siste på lang, lang tid. Så nå er det en ny uke på antibiotikakur. Legen mente at det kunne være derfor formen har vært så rar i det siste. Jeg håper hun har rett så en kur kan rette formen opp igjen, for det er ikke noe særlig å gå rundt slik å sjangle.

Hodet har fortsatt ikke festet seg, men var godt nede i bekkenet så det kunne visst skje ganske raskt eller det kunne fortsatt dra ut litt. Det er ganske skummelt å tenke på at den lille ikke er langt unna. I går var det akkurat på dagen fire uker til terminen, og med tanke på hvor raskt de siste ukene har gått er han nok her plutselig :-) Jeg fikk itillegg høre den fineste hjertelyden, og det er så godt å høre den lyden! Jeg tar meg selv i å holde pusten når vi skal høre på den slik at jeg ikke går glipp av et eneste slag.

Jeg ser at flere og flere av mamma-bloggene jeg følger får sine små i armene sine og jeg blir så misunnelig, men nå er det ikke lenge igjen for meg heller! :-)

Bare to uker igjen til neste kontroll i uke 38, tror dere han har kommet til da eller holder han seg i magen en stund til?

(Går ikke å laste opp bilder..)

Da var jeg inne i min 36. uke av svangerskapet og med fare for å høre en smule suttrende ut, . det blir tyngere for hver dag som går nå.

Akkurat nå er formen dårlig. Sitter hjemme alene i stua lyssky som F og har minimalt med lyd på tven. Hadde en slik dag på søndag også. Det kjennes nesten ut som hele kroppen arbeider mot meg, hodet verker, jeg er kvalm og generelt "uggen" i hele kroppen. På søndag våknet jeg med en følelse av at det kanskje var i ferd med å skje noe, men den tanken har jeg nå slått ifra meg. Jeg håper bare jeg slipper mange slike dager som disse, for det er så tungt og jeg føler egentlig bare for å krype langt under dyna å ligge der hele dagen.

Ellers så merker jeg godt at jeg har fått en god del vann i bena og føttene. På slutten av dagen er hele foten hoven og noen dager er det direkte vondt å tråkke på dem. Prøver så godt jeg kan å sitte med føttene høyt å ta ting med ro, men når jeg er så urolig i kroppen som det jeg er nå er det lettere sagt enn gjort. Jeg skal liksom gjøre alt på èn gang hjemme med både rydding, vasking og stelle utenfor huset. Men det er nok på høy tid at jeg tar meg i nakken og sier nei en gang eller to, uansett hvor stor lysten til å styre hjemme er :-)

Imorgen er det ny kontroll hos legen. Jeg er veldig spent. Sist så lå jeg helt på grensen til at jeg måtte begynne med jerntilskudd, og jeg lurer på om det kan være det som gjør at jeg har disse dårlige dagene nå. I morgen finner vi nå i allefall ut av det, og jeg ser for meg at det fra min side også blir rikelig med spørsmål angående fødselen. Jeg tenker bare mer og mer på den. Hva blir å skje? Hvor lenge blir den å vare? Kommer alt til å gå bra? Spørsmålene jeg stiller meg selv tar aldri slutt. Enkelte kvelder er det så ille at jeg ikke klarer å sove, jeg ligger bare å fantaserer og tenker på baby og fødsel. Men jeg er heldig som møter alt med verdens beste støttespiller ♥ Hadde jeg ikke hatt Håvard så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Babyen denne uken.

Vekt: 2700 g
CRL: 32 cm
Full lengde: 44 cm

Morkaken som lenge var tyngre enn fosteret, veier nå en sjettedel av fosterets vekt.

Fordøyelses- og tarmsystemet er fremdeles relativt umodent, og vil ikke være helt modent før barnet er tre til fire år gammelt. Nå utgjør fettlaget omtrent 15 prosent av fosterets vekt, og vil gjøre det lettere å regulere kroppstemperaturen etter fødselen. Huden ser lyserosa ut til tross for fettlaget. Årsaken er at blodårene ligger så nær hudoverflaten. Hudfolder rundt blant annet knær, håndledd og nakke utvikles.

Symptomer:

Kvalme, hodepine, vann i kroppen, kynnere.

Bildet er fra forrige uke, 35+3 uker på vei. Ukens bilder kommer når formen er litt bedre :-)

Den siste tiden har jeg virkelig blitt grepet av panikk. Selvfølgelig har jeg vært klar over siden i oktober at vi skal bli foreldre, at jeg skal bli mamma for første gang, men nå når det nærmer seg med stormskritt kjenner jeg at stressnivået mitt har økt drastisk.

Jeg tenker ikke på det hele tiden, men jeg kan helt plutselig tenke "oi, jeg skal bli mamma!"  Og alle mulige tanker kommer strømmende. Selve fødselen gruer jeg meg bare mer og mer til. Sa til Håvard her en dag at jeg skulle ønske at jeg visste hva som ventet meg, for det at jeg ikke vet hva som kommer til å skje er det som skremmer meg. Han fikk meg raskt på andre tanker. Det er nok det beste at jeg ikke vet hvilke smerter som venter, hvor lang tid fødselen tar eller om det i verste fall skulle bli komplikasjoner. Håvard er veldig flink til å roe meg ned, og fortelle meg at alt blir å gå bra for han skal være der sammen med meg. At han sier slike ting hjelper veldig på en skremt, gravid jente.

Til alt som kommer etter selve fødselen gruer jeg meg ikke til, meg jeg er derimot så spent og "uvitende" at jeg til tider faller helt ut av verden. Det at jeg snart skal ta vare på et lite liv er litt skummelt, det må jeg innrømme. Nå vet jeg at han har det godt inni magen, men når han kommer ut må jeg fysisk stille opp for å mate, trøste og stelle han og se til at alle behovene hans blir dekket. Jeg gleder meg noe vanvittig, på samme tid tenker jeg at livet mitt, livet vårt, kommer til å forandre seg veldig masse og jeg er så spent på hvordan alt kommer til å bli.

ph_google.com

Nå er jeg i uke 35 av svangerskapet og terminen nærmer seg. Det merkes godt på kroppen at det er en liten krabat i magen som tar opp mye plass. Har den siste uken spesielt merket at det blir mer og mer "press" i magen og at magen blir helt hard, er dette kynnere? I tillegg merker jeg at jeg beveger meg saktere og saktere for hver dag som går, og føttene mine er veldig slitne når kvelden kommer og føles nærmest dobbelt så store.

Men stopper alt dette meg i å styre og stelle som en gal i hjemmet? Nei. Helt ut av det blå ble jeg en skikkelig husmor og jeg bare må gjøre et eller annet hjemme hver dag. Plutselig må badet vaskes, eller så må det støvsuges og sånn fortsetter det. Leste et sted at dette er ganske vanlig, men jeg må bare le av tanken på meg selv noen ganger. At jeg skulle snu slik, så fort i forhold til husarbeid hadde jeg aldri sett for meg :-)

- Termin: 8.juni.2011

 - På vei: 34+6 uker

- Igjen til termin: 5+3 uker

- Kjønn: En liten gutt ♥

- Navn: Det er neste helt sikkert nå, men vi venter til etter Lillegull er født før noen ting blir avslørt ;-)

- Hodet ned: Ja

- Hodet festet: Nei

- Aktivitet innenfra: Å ja! Er en vill liten krabat som bor inni magen. Er veldig godt å kjenne bevegelsene, men nå begynner de og bli en smule ubehagelige til tider siden han har blitt så stor og plassen er blitt mindre.

- Babyens søvnmønster: Han har et par rolige perioder iløpet av dagen, men ellers aktiv hele dagen.. (og natten..)

- Leie:

 - Utålmodig: Ja, er nok det. Men er så spent at jeg til tider kjenner "panikken" ta meg når jeg tenker på hvor kort tid det er igjen..

- Vektøkning: ca. 20 kilo.

- Vann i kroppen/hevelser: Ja, ved siste kontroll satte hun det fra 1-2, men har en følelse av at det har blitt mer den siste tiden.

- Søvn: Urolig. Blir ihvertfall et par turer på do iløpet av natten, så er det ubehagelig å ligge i samme stilling over lengere tid så må snu meg ofte. 

- Neste kontroll: Lege, 11.mai.

- Barnerom: Nei, ikke begynt siden han skal sove med oss den første tiden.

- Utstyr: Nå er det aller meste på plass! :-)

- Mangler av utstyr: Et par små ting.

- Strekkmerker: Lår og rompe, og nå et par på sidene + noen på magen.

- Om fødselen: Jeg er veldig spent og lurer veldig på hvordan det blir.

- Plager: Press i magen, hevelser i beina, smerter i ryggen.

- Oppegående: Ja.

- Sulten: Det er vel som det har vært hele tiden, - vil ha mat til enhver tid ;-) 

- Dilla på: Grønne epler! Blir et par om dagen nå.

- Kynnere: Jeg tror det er det jeg kjenner til tider når magen blir hard og det presser nede i magen.. ?

 - Tungt: Nå begynner det å bli tungt ja. Nesten så jeg skulle bært med meg en campingstol overalt siden jeg føler for å sette meg ned ofte.

- Høygravid: -

- Humør: Det går nok litt opp og ned tror jeg :-)

- Sykehusbaggen: Har nå begynt å tenke på den og kjøpt inn et par små ting som skal være med.


Bare de siste ukene har magen vokst en hel masse, så det er kanskje ikke rart at strekkmerkene kommer til syne.

Nå er det en stund siden sist.. Tiden går så skremmende fort at dagene bare flyr avgårde!

I dag tok Håvard påskeferie. Jippi! Skal bli så godt å ha han hjemme i over en uke nå :-) bare synd at det ser ut til at det blir en regnfull påske på oss.. Men, men.. vi får bare gjøre det beste ut av ting!

Se hva han kom hjem til meg med etter jobb. Lucky me ♥

Tenkte jeg skulle vise dere et bilde av magen, så kommer det en mer detaljert oppdatering snart.

Er nå 32+4 uker på vei med lillegullet vårt.


I dag er jeg 30+4 uker på vei.

Føler meg bare mer og mer stor og brautende for hver dag som går..

Har vært hjemme idag og ryddet i begge gangene våre. Det måtte jo bare bli april før det ble orden der.. og vi flyttet inn i november. Huff. Men nå ser det i allefall ordentlig ryddig ut, det var nesten så jeg ble overasket over hvor store gangene faktisk var :-)

Nå i kveld har Håvard og jeg vært ute å spist. Vi har ett års dag i dag, og følte at vi måtte markere det på en måte ♥ Koser meg sånn når vi tar oss tid til å gjøre slike ting sammen, i stedet for bare å sitte hjemme. Det er da jeg merker at det virkelig er viktig å pleie kjærligheten :-)

Men nå skal jeg sette meg godt til rette med føttene høyt. Det merkes godt at jeg har stått mye på bena i dag og leggene verker rett og slett. Norske talenter og Senkveld står på agendaen. Ha en fin kveld alle sammen! :-)

.. møtte jeg gutten som jeg i dag betegner som verdens beste, som min kjæreste, samboer og forlovede. Datoen var 1.april.2010 og det var som lyn fra klar himmel. Jeg ble slått rett i bakken. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg skulle treffe en så fantastisk person på det som jeg forventet skulle være en helt ordinær festlig sammenkomst i påsken.

I begynnelsen var jeg ganske skeptisk til Håvard, jeg var ikke helt sikker på hvilke hensikter han hadde og var dermed veldig forsiktig den første tiden. Allerede første kvelden satt han fablet om at vi skulle finne på noe sammen en dag bare jeg og han, uten at det nødvendigvis var alkohol inne i bildet. Og han snakket hele kvelden om at det kom til å være en melding som ventet på meg når jeg logget på facebook dagen etter. Jeg gjentok meg selv et ukjent antall ganger, "Ikke hold ting du ikke kan love.." Men bestemt det var han. Og allerede når jeg kom hjem den natten og logget på facebook ventet det som lovet en melding. Budskapet var kanskje ikke stort, men han hadde holdt det han lovet og for meg betydde det veldig mye.

Tiden som fulgte vandret jeg rundt på rosa skyer med store sommerfugler som flakset vilt i magen. Ukene kunne ikke gå fort nok slik at helgen kom og jeg fikk treffe sjarmøren igjen. Antrekket måtte være perfekt, det samme måtte sminken og håret, her ble ingen ting overlatt til tilfeldighetene. For første gang opplvede jeg virkelig hvordan det var å forelske seg i en annen person, hvordan jeg for hver dag som gikk ikke kunne forestille meg en hverdag uten denne personen ♥

På ett år har vi opplevd mer enn hva jeg kunne drømt om. Det ble et år med hendelser som jeg trodde jeg skulle vente i flere år før jeg fikk oppleve. Men det er vel som de sier, når man har møtt den rette er ikke tiden noe man tenker på. Ting utviklet seg raskt, og til tider skal jeg innrømme at det skremte meg. Ikke ting som skjedde, men hvordan Håvard fikk meg til å føle. Med han føltes alt rett og etterhvert var det tanken på at jeg ikke skulle ha han i livet mitt som skremte meg.

Det som ble vår første ferietur sammen i august 2010 førte til forlovelse ♥ Noen tenkte sikkert av vi var gale, men for oss var det helt rett. Jeg hadde til da ikke følt meg heldigere enn hva jeg gjorde da vi satte ringene på fingrene våre. Hva folk kom til å si var ikke noe vi bekymret oss nevneverdig for, for dette var noe vi gjorde for oss. Men det skal sies at vi har ikke blitt møtt med annet enn gode ønsker og smil. De som kjenner oss best vet at vi ikke ville gjort noe slikt uten å være sikre på at det var det rette.

Det skulle ikke gå lange tiden før det var et lile frø som grodde inni magen min ♥ Sjokket var stort, men gleden så uendelig mye større. Det er nå under 70 dager til vi skal ha vårt lille mirakel i armene våre.

Jeg har tårer i øynene når dette skrives. Og det er fordi at den personen jeg var så heldig å møte denne dagen for et år siden har gjort livet mitt så utrolig mye rikere, og fått meg til å føle meg som verdens heldigste jente ♥ Tusen takk Håvard for at jeg har fått et helt fantastisk år sammen med deg, og for alle de som skal komme. Tusen takk for alle minnene vi har skapt sammen, og ikke minst Lillegull♥ i magen. Sammen med deg er jeg den beste jeg kan være. Du stiller høye krav til meg og sier bestandig at jeg ikke må grave meg ned når ting er vanskelige men heller se frem mot ting som kommer. Men dette er noe jeg setter veldig stor pris på og jeg håper det er noe jeg vil ha resten av livet.

Takk at det var du som fikk meg til og tørre å føle noe for noen, og for at det er du som er der for meg når jeg trenger det mest. Det jeg føler for deg kan ikke beskrives med ord, men jeg prøvde i allefall ♥ Du er min beste venn og kjæreste.

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte, Håvard ♥

Vekt: 1600 g
CRL: 26,5 cm
Full lengde: 36 cm

Hjernens overflate blir stadig mer rynkete etter hvert som vindingene dannes. Forskere mener intelligensen kommer fra dette laget. Når vindingene snor og bukter seg på overflaten, maksimeres antallet hjerneceller og overflaten blir større. Nå kontrollerer hjernen den rytmiske pusteøvelsen og regulerer temperaturen selv!

Lanugohårene begynner å forsvinne, men forblir lengst på ryggen og skuldrene. Fosteret har nå ordentlige hår på hodet. Fettlaget under huden blir tykkere og glatter ut huden. Fettet isolerer og fungerer som energikilde.

Fosteret fortsetter å bevege seg så mye som mulig på den begrensede plassen og sparker med føttene og dunker med hendene. Noen fostre begynner også å snu seg med hodet ned nå. Dette kjenner du når fosteret sparker og dunker mot mellomgulvet og ribbeina, og hodet presser mot bekkenbunnen.

♥ Unnskyld kjære, vi må lese resten av uken sammen ikveld ♥ Siden vi fant ut om graviditeten leser vi uke for uke på babyverden.no sine sider, og det har blitt til en slik vane at det kommer til å bli veldig rart når vi ikke lengere kan gjøre det når Lillegull♥ kommer til verden. Det er en slik ting som jeg virkelig setter stor pris på at vi kan gjøre sammen.

Jeg sier det hver uke, og denne blir intet unntak, - hvor blir tiden av? Det er ti uker igjen, èn fjerdedel! Spenningen jeg har i kroppen nå om dagen er helt syk. Av og til kjennes det nesten ut som om hjertet er på tur ut av brystet og det er nesten umulig å trekke luft ned i lungene. Det er en skrekkblandet fryd. Vi skal bli foreldre. Gleden er så ufattelig stor, men på samme tid er det skremmende. I dag kom Håvard hjem fra jobb, la hendene sine på magen min og sa: "Vi skal ha baby."  Man kan virkelig se i øynene hans at han gleder seg noe enormt, akkurat slik som meg. Jeg blir så utrolig glad når han sier slike ting, når jeg hører gleden i stemmen hans ♥

Formen om dagene er helt grei. De siste dagene har jeg dratt tiden ut litt om morgenen for å sove en time ekstra, men dette kommer nok av en veldig urolig søvn om natten. Magen begynner virkelig å være "i veien." Føler meg som en stor hval når jeg skal snu meg, noe som må skje ofte siden jeg stivner av i kroppen på siden jeg ligger på. Jeg løper også på do et par-tre ganger om natten, dette kunne jeg virkelig vært foruten.

Har merket den siste tiden at jeg har et press nederst i magen, som kjennes best om jeg har stått på bena en stund. Vet ikke om dette kommer av at han legger seg til rette eller hva det er? Det er litt ubehagelig når det skjer, men ikke vondt.

Men ellers er formen bra for tiden, litt smerter i rygg og bekken hvis jeg ikke tar det med ro og kløe, men bortsett fra dette ingen større plager :-) Spiser som aldri før og blir større for hver dag ;-) Jeg storkoser meg med den lille i magen som har vært kjempe mye aktiv de siste to ukene ♥

Idag er jeg 29+6 uker på vei.

Strekkmerkene kommer stadig mer til syne..

Det er veldig god, men på samme tid en utrolig skremmende tanke å tenke at om 10 uker har den lille gutten vår kommet til verden ♥ Han kommer ikke lengere til å være Lillegull i magen, men en person som vi skal ha ansvaret for og som vi som foreldre skal ta vare på.

Jeg kan nesten ikke vente med å se han. Ofte tar jeg meg selv i å drømme og fantasere om hvordan han ser ut. Jeg er nesten bombesikker på at han er en tro kopi av pappaen sin, og det er slettes ikke noe minus :-) Guri malla som jeg gleder meg til å se Håvard som pappa til gutten vår! Det betviles ikke et sekund fra min side om at han kommer til å gjøre en fantastisk jobb ♥ Føler meg veldig heldig og priviligert som har en som han ved min side.

Leverprøvene som ble tatt ved rutinekontrollen i uke 28 (forrige uke) var heldigvis helt supre, så den farlige varianten av svangerskapskløe trenger jeg ikke lengere å bekymre meg for! Kjente lettelsen bre seg over meg når jeg mottok samtalen fra legekontoret. Gikk rundt hele formiddagen med en konstant spenning i kroppen og gruet meg til samtalen. Jeg hadde klart å ikke tenke negativt om dette helt til igår, da kom alle katastrofe-tankene frem. Men takk og lov ble de avkreftet! :-) Så Lillegull♥ kan fortsette å kose seg i magen en god stund til.

Men, siden hun fortalte meg sist jeg var innom på kontroll at jeg måtte gi beskjed hvis hodepinen jeg hadde snakket om ikke ble borte, eller kom tilbake i samme styrke som jeg hadde beskrevet måtte jeg si ifra om dette. Hun ville at vi skulle avtale en time så raskt som mulig for å nærmere på dette. Vi snakket såppas sent igår ettermiddag at timen ble satt opp idag.

Da jeg kom dit leverte jeg en urinprøve som viste at det var litt blod tilstede, men dette bekymret henne ikke siden jeg har hatt det hver gang jeg har levert u.p. i svangerskapet. Blodtrykket var litt lavt, men ikke mer enn sist. Jeg forklarte dette som skjedde med synet før hodepinen kom på tirsdag og at det fortsatt ikke var bra. Hun prøvde å lyse inn i det høyre øyet men på det øyet var jeg voldsomt lyssky. Etter dette skulle jeg lese opp bokstaver på en tavle, og tilogmed når jeg hadde briller på bomma jeg en del med høyre øyet... Nesten litt flaut. Dette stusset hun litt på siden forskjellene var så store og ringte til Nordlanssykehuset for å snakke med en overlege på øyeavdelingen. Etter at de hadde snakket fikk jeg fargestoff innpå øyeeplet og de målte trykket (?) på øyet.

For å være sikker på at det ikke var noe alvorlig ble jeg sendt avgårde til sykehuset for å kontrollere ytterligere.

Jeg ble møtt av en hyggelig sykepleier som hadde enda mere fargestoff på øyet og bedøvelse. Var ikke særlig høy i hatten der jeg satt, jeg som hater alt som har med øyne å gjøre. Etter dette ble jeg møtt av en lege som testet ut flere ting, og som selvfølgelig hadde enda mere fargestoff og bedøvelse på øyet, itillegg til et stoff som skulle gjøre pupillene mine større. Han kunne ikke finne noe som antydet noe av tingene de hadde fryktet, som da var betennelse på synsnerven og dårlig blodsikulasjon til øyet. Det lettet noe enormt å høre, men var litt frustrerende å gå derfra uten noen diagnose på hva det faktisk var. Jeg skal i allefall tilbake om to uker på kontroll, men jeg håper at alt har ordnet seg selv til den tid.

Nå kjenner jeg at kroppen har fått nok idag. Jeg skal legge meg godt til rette, se på tv, og slappe helt av :-)