stinamako - Englemamma til Noah ♥
Forside Add meg Om meg Kontakt

Statusoppdatering uke 18


N har jeg tenkt i lengere tid at jeg skulle skrive en statusoppdatering og litt om hvordan graviditeten har vrt til n, men tiden flyr avgrde og ting blir utsatt. Synes det er helt rart tenke p at jeg snart er halvveis! Men for hver dag som gr og vi kommer en dag nrmere den lille i magen kjenner jeg at gleden bare vokser mer og mer. Jeg skal innrmme at enkelte ting har vrt tffe og det har vrt tunge dager innimellom der alle de grusomme flelsene og tankene fra da vi mistet Noah kommer tilbake. Tidlig i graviditeten fra uke 5 til uke 6-7 hadde jeg noen sm bdninger som gjorde meg veldig redd og engstelig, men alt gikk veldig bra og i uke 9 kunne jeg se et lite hjerte som banket p ultralyd.

Jeg har ftt tett oppflgning denne gangen, noe jeg selv har nsket for roe ned et skremt mamma-hjerte og det har vrt veldig godt. Har vrt p 5-6 ultralydkontroller til n og i neste uke skal Hvard og jeg sammen p den ordinre ultralyden. h, jeg gleder meg som en liten unge p julaften! Til se den lille igjen, til dele opplevelsen med pappaen og forhpentligvis f vite om det er en liten lillebror eller lillesster♥ Har hatt en flelse p hva det var i mange uker, men de siste ukene har jeg blitt mer usikker, antagelig fordi ultralyden nrmer seg med stormskritt og man begynner tvile p seg selv :)

Tidlig i november klarte jeg finne hjertelyden med doppler her hjemme. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle finne den, at det skulle vre for tidlig, men der tok jeg feil. For plutselig dukket det opp en lyd som tydelig ikke kunne vre min egen hjertelyd. Forsiktige dunk som raste avgrde og fikk smilet mitt til g rundt hodet, og Hvard syntes ogs det var veldig stas hre den lille. Og de siste ukene har jeg kjent de frste sparkene, frst som sm luftbobler som sprekker men den siste tiden har jeg virkelig merket at de blir sterkere. Jeg synes det var s koselig oppleve det tidlig denne gangen, fordi med Noah kjente jeg ingen ting fr i uke 20-21 og da var de allerede s sterke at Hvard ogs kunne kjenne dem p utsiden av magen. Denne gangen var det lettere nr man visste bedre hva man skulle kjenne etter.



Legger ved bilde av magen tatt i forrige uke. Kulen har kommet ♥

Julekjole p vei i posten






rets julekjole er bestilt fra asos.com. Gleder meg snn til bruke den med kul p magen!♥

Veien til graviditeten


Som jeg svidt nevnte i forrige innlegg var det ikke like lett bli gravid denne gangen som med Noah. Jeg har bestemt meg at jeg vil dele vr historie og hva som mtte til for vr del. Det er ikke mange som vet hvor vanskelig det har vrt, og det har til tider vrt veldig vondt. Dette kommer til bli et langt innlegg med mye detaljer, s de som vil m gjerne lese videre for f et innblikk i vr reise, og hvis det er noe dere mtte lure p er det bare sprre.

Allerede da vi l p sykehuset etter fdselen snakket vi om at vi ikke ville vente s lenge med bli gravide igjen, bde p grunn av nsket om barn men ogs p grunn av skrekken og redselen. Tanken p at vi skulle bli plaget falt oss ikke inn engang, for alt gikk jo s enkelt og greit sist. Slik ble det ikke.. Vi mtte naturligvis vente en stund slik at kroppen min kunne komme seg etter graviditeten og fdselen, men nr jeg stod der med den frste negative testen kunne jeg ikke forst hva som var galt. Da var det plutselig helt andre tanker som kom inn i hodet, er det noe galt med meg?, skal vi ikke f flere barn sammen? Tanker som gjorde vondt langt inn i kropp og sjel, og som skremte meg veldig.

Jeg slo meg til ro med at det fortsatt var veldig tidlig og at vi hadde god tid p oss, at ting ville skje nr det var tid for det og meningen at det skulle skje. Men, inni meg var det noe som allerede da sa at ting ikke var som de skulle. Etterhvert som tiden gikk merket jeg at jeg kunne f smerter nede i magen helt ut av det bl, som lyn fra klar himmel, og som gjorde at jeg mtte legge meg i fosterstilling mens jeg flte for skrike. Jeg ble skremt og skjnte ikke hva dette kunne vre, og tok kontakt med lege som henviste meg til sykehuset til gynekolog. Mens jeg ventet p komme til legen merket jeg at ubahaget begynte vre i magen konstant, uten at det ndvendigvis gjorde vondt men bare var ubahagelig.

I november 2011 var jeg inne til kontroll p sykehuset. Da hadde jeg passert dagen jeg skulle hatt mensen og var n sikker p at jeg var gravid. Jeg kom inn til en mannlig gynekolog som virket veldig vimsete og som han var mer opptatt av spke og tulle enn svare p alle sprsmlene jeg hadde. Han sjekket med ultralyd og kunne med en gang fortelle at her hadde det ikke vrt noen egglsning denne mneden. Det var som et slag i ansiktet med tanke p hva jeg hadde klart overbevise meg selv om og jeg flte at tanken p at noe var galt bare ble enda mer bekreftet. Han sjekket eggstokker og livmor og synes alt s greit ut. Jeg gikk derfra uten spesielt med svar p det jeg lurte p, med beskjed om at "ting tar tid". Og ikke kunne han svare p hva smertene kunne komme av...

Tiden gikk og det skjedde ingen ting, og jeg slo meg litt til ro med at det snart var jul og at jeg skulle gjre mitt beste for nyte julen midt i sorgen og savnet og legge baby-planer litt p hylla. Lillejulaften ringer en av overlegene vi var i kontakt med etter at Noah dde, og fortalte at hun hadde ftt svar p noen prver som var tatt av meg. Det viste seg n at jeg hadde noe som kalles antifosfolipidsyndrom, som betyr at jeg er lettere for utvikle blodpropper ved en graviditet, og at det mtte vises forsiktighet ved neste svangerskap. Jeg fikk beskjed om at jeg m ta blodfortynnende bde i pilleform og spryter hver eneste dag frem til graviditeten er over. Hva mer kunne jeg f beskjed om n? Midt i julestria fr jeg beskjed om at en allerede skremmende graviditet kunne vre enda mere skremmende. Spryter? Piller? Fortvilelsen var stor, og jeg flte meg s mislykket. Trene bare trillet.. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville dele dette med s mange p det tidspunktet, og det var kun de nrmeste som fikk vite om det.

Tidlig i februar 2012 tok jeg igjen kontakt med lege og forklarte at jeg ville bli underskt igjen, og at jeg ikke ville tilbake til samme mann som sist. Denne gangen skulle hun henvise meg til privat gynekolog, og jeg hpte at jeg endelig kunne f komme til noen som tok meg alvorlig og som kunne svare p ting jeg lurte p. Innkallelsen kom og jeg skulle f komme inn tidlig i mars. Samme dag som jeg skal inn hadde jeg igjen kommet s langt i syklusen at jeg bare ventet p mensen, men denne gangen hadde jeg ikke samme hpet som jeg hadde i november om en liten spire. Gynekologen var kjempe hyggelig som tok seg tid til hre vr historie og som virkelig s fortvilelsen i ynene mine og med en gang sa, vi skal nok klare gi dere noen ste sm skal du se! Han kunne ogs se med ultralyd at det ikke hadde vrt noen egglsning denne mneden heller, og han tok itillegg blodprver for sjekke hormonniver og annet som kunne vre i ubalanse i kroppen. Det gikk ikke lange tiden fr han ringte meg og ga meg beskjed om at hormonnivene ikke var som de skulle og at han ville jeg skulle starte p Pergotimebehandling ved neste menstruasjon. Han ville vi skulle g "aggressivt" til verks, og jeg skulle ta dobbel dose (100mg) i tre sykluser.

I begynnelsen av april var det endelig tid for begynne med behandlingen og jeg var s spent og hadde ftt et stort hp om at n kom det til skje for oss. Men, det eneste som kom ut av denne kuren var vanvittige humrsvingninger, hetetokter og svnforstyrrelser.. ingen graviditet. Tiden gikk og jeg tok kuren slik som avtalt, med det samme hpet hver gang om at denne gangen skulle det g men satt igjen med den samme skuffelsen syklus etter syklus. I juli hadde jeg tatt alle tre kurene og det var tid for dra tilbake til gynekologen for hre om hva neste steg var. P dette tidspunktet hadde ubehaget i magen kommet tilbake og jeg flte at noe ikke var som det skulle, at det var noe som hadde blitt oversett. Denne gangen tok han seg goood tid og finner plutselig en cycste p ene eggstokken min. Dette kunne vre svaret p hvorfor jeg ikke hadde ftt egglsning av meg selv og det ble skrevet PCO/PCOS i journalen min. Dette kunne gjre situasjonen vr litt vanskeligere, men han hadde fortsatt god tro p at vi skulle f ste sm vi ogs. Itillegg til cysten finner han ut at jeg har betennelse i livmorveggen som mtte behandles med en antibiotikakur med en gang. Jeg spurte om denne betennelsen kunne ha vrt der lenge og om den kunne vre svaret p smertene jeg hadde hatt, og det kunne den s absolutt. Faktisk helt siden fdselen... Men jeg fikk med meg resept p bde antibiotikakuren og enda en omgang med Pergotime.

Hvard og jeg hadde en lang og fin samtale senere samme dag. Det var helt rart, men jeg var s lettet og glad denne dagen over at noen endelig hadde funnet ut hva som hvar galt med meg at jeg flte at skuldrene var senket for frste gang p over ett r. Ja, jeg hadde ftt beskjed om at ting kunne ta enda lengere tid, at vi ikke visste hva som skulle til for bli gravide, men endelig fikk jeg behandlig for det som hadde vrt galt s lenge. Etter dette slo vi oss til ro med at vi kunne roe ned p alt som hadde med baby gjre, at vi kunne nyte sommeren sammen og ta oss en liten ferietur.

Vi hadde en kjempefin ferie og fikk virkelig slappet av sammen. Sent en kveld satt vi ute ved en fontene og bestemte oss for at vi skulle nske oss noe, men vi mtte ikke si det til hverandre for da gikk det ikke i oppfyllelse. Men, uten at vi behvde si noe til hverandre, var det noe sa meg at vi nsket oss akkurat det samme♥

..Mer kommer..

Endelig er det vr tur igjen


Glad ♥Forventningsfull ♥Lykkelig♥ Noen ord som kan beskrive livet mitt om dagen. Det er lenge siden jeg flte p en lignende lykke og glede som jeg gjr n, og jeg kjenner at det kribler i hele kroppen. Tiden kan ikke g raskt nok frem til april 2013. Endelig er det en liten spire i magen min igjen og jeg er gravid! :D Er idag 14+3 uker p vei, og etter at vi var p tidlig ultralyd i uke 12 bestemte vi oss for dele den store nyheten med alle sammen.

Veien til denne graviditeten har blitt lengere enn hva vi hadde sett for oss, og ting gikk ikke like lett som da jeg ble gravid med Noah. Jeg skal skrive et eget innlegg om hva som mtte til for bli gravid denne gangen :)



Lille trille i magen♥

Foto: Skyer










Tok noen bilder fra bilen nr vi var p ferie i Sverige.. men det var kun et par som ble brukbare. Ikke bare, bare ta bilder fra bilen :)

Oppussing: Telefonbenk


Tiden gr s raskt forbi.. Hvor blir det av dagene? To ukers ferie er snart forbi, rets ferietur til Sverige er unnagjort og snart er det p tide begynne p jobb igjen. Dette innlegget skulle jeg ha skrevet for en god stund siden, men det har blitt utsatt..og utsatt litt til :) Helt siden gangene vre ble ferdige, har jeg vrt p utkikk etter "noe" som kunne settes fremfor vinduet. Jeg visste ikke helt hva jeg var ute etter, men etter en tur p brukthandelen fant jeg akkurat det jeg hadde sett for meg. En gammel telefonbenk, som skrek etter litt maling og en overhaling!


Puten la jeg nytt trekk p. Kjpte acrylduk (Lin Rose) hos Princess, og stiftet fast over det gamle trekket.

Knottene som stod p skuffene ble byttet ut med nye som ble kjpt hos Bohus.



Benken ble malt i fargen Chi. Den samme fargen som jeg har malt lister og drer i.

Jeg ble kjempe fornyd med det endelige resultatet, og synes den passet godt inn i trappegangen etter oppussingen, hva synes dere? :)

Bursdagsbarn


Idag er det to i vr nrmeste familie som fyller r. For 22 r siden kom en liten jente til verden, og den jenta var meg! :D Og p min femtenrsdag kom verdens fineste lille tantejente til verden, og ble tidenes beste bursdagsgave♥ Og ikveld nr jeg er ferdig p jobb skal vi feires begge to og jeg gleder meg :)






GRATULERER MED DAGEN, BENEDICTE!♥

Oppussing av gangene vre


SIden pske har jeg pusket rundt og pusset opp i gangene vre, og n fler jeg endelig at vi kan si oss ferdige! S her kommer det et bilderas til dere.

Fr:

Etter:

Fr:

Etter:

Fr:

Etter:

Ogs noen detaljer...

Skoskapet er fra Jysk,av typen "Sasha" , koster 499,-

Kappen til vinduet har jeg sydd av en lper kjpt hos Princess.

Hyllen har jeg laget og hengt opp selv, og dere kan tro jeg var stolt! :-) Hihi.

Gulvet er det pappa som har hjulpet oss lagt, og jeg er s fornyd!

- Gulv: Ble kjpt hos Coop Extra Bygg til 99,- pr. kvm. (Var da p tilbud..)

- Maling: Veggene er malt i Lys Antikk, og p listverk og trappen er det fargen Chi som er brukt.

Hyttetur


Igr reiste Hvard og jeg p hyttetur. Vi hadde bestemt oss for dra bort p ett rs dagen til Noah, f frisk luft og vre p en annen plass enn hjemme bare vi to. Vi kom frem til hytta vi hadde lnt rundt klokken 15.00 og vi har kost oss fra begynnelse til slutt. Med kortspill, yatzy, god mat, l og godteri var det en oppskrift p suksess :-) Det var utrolig deilig og f flelsen av vre kjrester, ikke bare foreldre i sorg♥











Til Noah p din frste fdselsdag.


Kjre, kjreste lille venn. I dag, den 26.mai.2012 fyller du 1 r. Mamma har gruet seg til denne dagen i et helt r. Det er s urettferdig og feil at vi skal grue oss til bursdagen din, dagen du ble fdt. Denne dagen skulle vrt feiret med kake, ballonger, presanger, familie og venner. I stedet sitter vi alle her med trer i ynene og kan fortsatt ikke fatte at du er borte, at du s brtt og brutalt ble revet i fra oss. Vi kan ikke forst at vr lille skatt som vi hadde lengtet etter og ventet p i ni mneder helt plutselig skulle bli borte..

Jeg tenker ofte p om du flger med p oss, hrer du oss? Hrer du grten vr nr vi savner deg? Hrer du latteren og ser du smilene vre nr vi minnes de gode tingene om deg? Er du der nr vi sitter p graven din? Mamma liker tenke slik, at du ikke er helt borte, at du vet at mamma og pappa savner deg og at vi tenker p deg hver eneste dag. Nr solstrlene varmer, nr vinder hvisker i trrne, nr regnet plasker, alltid tenker jeg p deg. Sendte du kanskje meg et tegn p at du er der?♥

Nr jeg hrer barnelatter m jeg snu meg, nr jeg hrer barnegrt m jeg snu meg. Nr jeg hrer den lille rope p mammaen og pappaen kjenner jeg det stikker i hjertet. Aldri fikk vi hre deg si det til oss, aldri fikk vi hre deg le eller grte. Vi fikk ikke se dine frste steg eller hre dine frste ord, ditt frste smil.. Alt er borte, du er borte. Hvordan ser du ut idag lille vennen? Er du fortsatt like lik pappaen din, eller har du blitt mer lik mamma? Kanskje du bare er lik deg selv, nydelige lille du♥ Det er s mange sprsml, sprsml jeg aldri vil f svar p.

Mamma elsker deg hyere enn himmelen, s jeg vet at du fler det. Du bor i hjertet mitt, og det banker for deg. Du er med meg bestandig og du vil aldri bli glemt. Idag er det din dag, og jeg skal gjre mitt beste for vre tff, men hvis det kommer trer s er det bare fordi jeg savner deg. Hvis du flger med oss, vr s snill flg ekstra godt med pappaen din i dag. Han savner deg minst like mye som det jeg gjr og han har det vondt. Mamma skal passe p, og med litt hjelp fra deg klarer vi passe p pappa sammen♥

Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg. Jeg elsker deg.

Det kan aldri ikke sies nok. Jeg hper du har den beste bursdagsfesten i himmelen, og at du har noen som passer p og tar vare p deg nr vi ikke kan. Vi feirer dagen din her nede s godt vi kan. ♥Gratulerer med dagen Noah♥

Stor klem fra mammaen din.

Graven er pyntet til 1 rs dag.




Et lys fra mammen og et fra pappaen♥


Uanett hvor mye jeg mtte grue meg til morgendagen, s skal det ikke sette en stopper for at Noah skal ha det s fint som mulig ♥

Dine siste bevegelser


Frokosten er spist og jeg er n godt parkert i sofaen. Solen skinner og himmelen er bl, s jeg skulle nok ha vrt ute nytt det flotte vret. I stedet sitter jeg her og kjenner p den store klumpen som vokser seg strre og strre i magen. Natten har vrt lang og tung. Jeg drmmer, jeg har mareritt. Opplevelser og minner flyver gjennom tankene mine, noen gode og noen grusomme. Savnet og lengselen virker som den har vokst den siste tiden.. For helt plutselig er ting veldig vonde igjen.

Igr kveld m jeg innrmme at jeg virkelig trodde noe var p gang. Flte et enormt nedpress og etterhvert kjente jeg smerter i magen og ryggen. Bestemte meg for ta tiden og smertene kom med 5-6 minutters mellomrom, og varte i rundt 30 sekunder. Men dette skjedde bare en halvtime-times tid fr det ga seg helt. Etter dette var jeg bare m i magen, men kjente ikke mer til smertene. Har heller ikke kjent noen ting idag, merker bare at jeg er i rar form slik jeg har vrt et par dager i det siste. Jeg prver forberede meg p at jeg blir g p overtid, da blir kanskje ikke skuffelsen like stor om det skulle skje, men innerst inne hper jeg at han ikke er langt unna.Starter idag p uke 38 av svangerskapet og han skal vite at mamma og pappa nsker han hjertelig velkommen!! ♥Noe jeg mistenker at ogs besteforeldre, tanter og onkler og alle andre ogs gjr ;-)

Dette skrev jeg den 23.mai i fjor. Dagen jeg kjente de fantastiske, sterke sparkene i magen for siste gang. Det er s rart, s srt og ufattelig tenke p. Vi gr noen tunge dager, nei, faktisk uker i mte. Her kommer den ene merkedagen etter den andre.P lrdag fyller vr lille engel 1 r. Hvordan skal jeg klare komme meg gjennom disse dagene? Har vrt kjpt en gave til Noah som han skal f p graven sin p fdselsdagen, og igr ble jeg ndt til g inn i kommoden hans for finne en ting for gjre gaven komplett. For frste gang p ett helt r kikket jeg i kommoden, og trene trillet ned p kinnene. Der l alle klrne hans, alt vi hadde kjpt inn og alt vi hadde ftt. Alt som skulle gjre han s fin♥ Det gjr s vondt, og det fles totalt urettferdig. Hvorfor skulle ikke vi f se vr lille gutt vokse opp? Ting kan snu p sekundet, og veien fra total lykke til bunnls sorg er ikke lang...


Vi savner deg lille venn




KjreNoah, mamma og pappa savner deg

Verdens beste pappa fyller r




Verdens beste, snilleste og godeste pappa har bursdag idag♥ Jeg er utrolig glad i deg og veldig stolt over kunne kalle deg pappaen min. Takk for at du er akkurat slik som du er♥

Verdens fineste H og M


Tradisjonell Selbuvott i rosa


Etter nske har flinke, snille svigersster Monica strikket votter til meg, - og de ble akkurat like fine som jeg hadde sett for meg!♥

Litt om hvordan det gr med oss


Jeg tenkte at jeg skulle komme med en liten oppdatering p hvordan det gr med oss, og hva som har skjedd siden sist. Vi som par fler jeg str stekere enn noen gang, - men det betyr ikke at det har vrt en dans p roser fra morgen til kveld. Vi har hatt noen heftige diskusjoner, og mye sinne og frustrasjon som har ftt komme ut. I de aller fleste tilfellene s er det nok sorgen og savnet som ligger i bakhodet p oss begge og som gjr at ting blir som de blir. De sier at de man elsker er de som kan gjre deg mest glad og ogs mest sint, og den teorien sttter jeg hundre prosent. Det er rart, men et skjevt ord fra H er alt som skal til enkelte dager for at det koker over hos meg, noe jeg ogs har sett er gjensidig. Vi har gtt inn i oss selv, og vi har prvd finne ut hvorfor vi gjr slike ting og hvorfor vi er slik mot hverandre, og nr alt av tanker og flelser kommer frem s er det et savn etter noen som skulle vrt her sammen med oss som dukker opp gang etter gang. Jeg vet at fra min side gr jeg enda rundt med en flelse av at det er min skyld at vi mistet Noah, at det er noe jeg kunne gjort annerledes for forhindre at det skulle skje. Og det hender at jeg fr tanker om at de rundt meg ogs tenker slik, og det er noe som sliter noe voldsomt i meg. Den flelsen har vrt der helt siden Noah dde, men n er den mye mindre til stede enn tidligere s jeg har et hp om at det er noe jeg en dag klarer sl fullstendig ifra meg.

Og nei, jeg er ikke gravid. Har ftt sprsml om det er grunnen til at jeg har vrt fravrende i flere mneder og det kan jeg avkrefte. Noen ganger tar ting tid, og jeg skal innrmme at det har vrt en hel del frustrasjon og skuffelser, men er det ment for skje s skjer det nr tiden er inne for det :-)

Noe av det siste jeg skrev her p bloggen var at jeg var igang med jobbsking, og i november begynte jeg endelig i jobb! Jeg har ftt jobbe med noen fantastiske kollegaer og det har virkelig gjort ting litt lettere for meg. Fra dag n har jeg kunnet prate med dem om Noah, noe som har falt helt naturlig, og de har ogs spurt hvis det har vrt noe de har lurt p. For meg har det hele tiden fltes mye bedre at folk er direkte og spr hvis det er noe, istedet for at jeg skal se p dem at det er noe de ikke sier, at de nesten nler i samtaler med meg og er veldig ppasselig med hva de sier. Slik har det aldri vrt p jobb, og det har vrt akkurat slik som jeg nsket det, uten at jeg trengte si noen ting om hvordan jeg ville ha det. Det gjorde meg virkelig godt f en ny rutine i hverdagen, det f noe se frem til. Jeg kom i en jobb som jeg har stortrivdes i og som jeg fler at jeg har lyktes i og som ga meg en mestringsflelse, "at jeg kan ogs." Men fr pske hadde jeg min siste offisielle dag, og det var trist. Det har fra frste dag vrt et vikariat s jeg har vrt fullstendig klar over hva som kom, men nr dagen kom ble det allikevell kjipt. N kan det hende atjeg er s heldig f noen timer jobb, som en ekstrahjelp, og for meg er det bedre enn ingen ting. Det frister veldig lite finne seg en annen jobb, da jeg fler at det var en pkjenning bli kjent med en ny gruppe mennesker. Selv om det kanskje virker slik s er det ikke alle dager som er like lette, jeg har fortsatt mine mrke dager der jeg aller helst vil grave med ned og bare forvinne.

H er nylig kommet seg tilbake i jobb etter en periode der han var hjemme, og jeg merker en positiv endring hos han. Det merkes godt at han er typen som trenger faste rutiner og noe g til, han kjeder seg veldig fort og det er klart at slike ting gr ut over humr og alt annet. De siste ukene har jeg sett mer til den kjresten som jeg husker som den godeste og snilleste, det er rett og slett helt fantastisk at han kommer hjem med et stort smil om munnen og gir meg en god klem. For det er klart at tingene som skjedde ifjor har pvirket han like mye som meg, og han har hatt mye i seg og mange tanker som har pvirket hverdagen, - hans og vr.

N har jeg en flelse av at ting gr lettere p mange mter, at vi er p vei tilbake til det vre kjrester igjen og ikke bare et par foreldre i sorg. Den biten kommer vi alltid til bre med oss, men vi har virkelig funnet ut at det er ubeskrivelig viktig ta vare p oss, det vre kjrester♥

Et lite livstegn ifra meg


Det er gtt en stund siden jeg skriblet ned tankene mine her, hvor blir tiden av..? Vi er p goood vei inn i et nytt r, psken er over og vren str for dren. Jeg hadde i bunn og grunn sett for meg at tiden skulle st stille etter alt det fle som skjedde ilpet av fjorret, men tvert i mot. Vi er kun et par mneder og noen dager unna Noahs ett rs dag, og det fles merkelig, for i mitt hode er det som alt det skjedde igr. Men selv om vi har hatt det vondt og ting har vrt vanskelige s har livet gtt videre, og det har skjedd gode ting for mennesker rundt oss og oss selv.


Jeg ser at jeg har ftt noen sprsml som kommentarer i tiden mens jeg har vrt borte, s n starter jeg en sprsmlsrunde slik at dere kan sprre om det som dere mtte lure p.

Som et massivt slag i ansiktet


Jeg merker at jeg har kommet inn i en skikkelig "dd-periode" igjen. Et drlig valg av ord, jeg vet, men jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers skal beskrive det. Det verker i kroppen, jeg er sliten og trtt hele tiden og det er nesten slik at jeg bare venter p falle sammen. P torsdag er det fem mneder siden Noah ble fdt, og jeg tar meg selv i og bli forbanna rett og slett, for hvor er han hen n? Hvor er den lille gutten vr som skulle vrt fem mneder? Jeg vet godt hva som skjedde, og jeg s inderlig godt at vi aldri fr han tilbake, men det gjr s vondt! Jeg lengter snn etter han, etter kose, stelle og elske han slik som det skulle vrt..

Hele situasjonen kan beskrives med s mange ord, men det som beskriver alt er ordet feil. For det er det det er, feil. Feil at han ikke fikk leve en eneste dag utenfor magen, feil at Hvard og jeg sitter her og srger over den lille gutten vr som skulle vrt her og gitt oss s uendelig mye glede i hverdagen, feil at vi ikke fr vist han hvor mye han var elsket og nsket. Det er s feil at han ikke fr vokse opp og fle kjrligheten fra alle som hadde ventet s lenge p han.

Lrdag ble en spesiell kveld for meg, og jeg tenker at den ble veldig spesiell for Hvard ogs. Vi mtte for frste gang et lite barn sammen, en liten jente p seks mneder. Jeg trodde jeg skulle bli trist av bare se henne, men det ble jeg ikke, det var faktisk godt p en mte. Ei nydelig lita jente som minnet meg p hva vi ikke har, den biten var vond, men jeg vet at jeg ikke kan vre sint p dem som har det slik som vi skulle hatt det. Jeg tenkte p hvor heldige de er, og jeg tenkte for meg selv om de egentlig vet hvor heldige de faktisk er. Det som virkelig gjorde vondt var nr Hvard spurte foreldrene om han kunne f holde henne, noe han fikk lov til. Herregud, jeg visste og vet at Hvard er flink med barn, men jeg ble smertelig pminnet det der og da. Jeg s gleden i ynene hans, og jeg det stakk i magen. Noah. Det er nesten som kroppen sier det nr det stikker snn. Det var som f et massivt slag i ansiktet og jeg flte at jeg ble kvam.Jeg klarte ikke holde henne, klarte ikke engang tenke s langt at jeg vurderte sprre.

Den dagen jeg klarer holde et lite barn, den dagen gleder jeg meg til, for den dagen kommer jeg til og ta et stort steg fremover og ikke bakover slik jeg fler at jeg har gjort med det meste etter at vi mistet Noah. Det kommer til og bli en stor dag for meg det. Og jeg gleder meg snn til jeg kan f holde vrt lille barn, en liten sster eller bror som har storebror i himmelen.. ♥



Det fles som om jeg har gtt meg vill.. og jeg lurer snn p nr jeg skal finne veien frem fra mrket..

Tenn lys for alle englebarna der ute i verden


Babyloss awarness week starter 15.10.11 klokken 19.00

Denne uken skal sette fokus p alle barn som har ddd i mors liv, fdsel eller i ettertid..

Klokken 19.00 skal alle sette et lys i vinduet for vise at vi bryr oss og tenker p alle englebarn som titter ned p oss.

Jeg visste ikke ikke om denne uken, denne fantastiske gesten som betyr s ufattelig mye for alle oss som er i denne situasjonen. Jeg leste om dette p Karolines blogg, og hper at s mange som mulig bruker muligheten til minnes englebarna vre♥ Fr Hvard og jeg mistet Noah var jeg ikke klar over hvor mange som faktisk gikk igjennom dette marerittet, men jeg har ftt kontakt med mange, mange gjennom bloggen som har mistet sine sm s alt for tidlig. Som englemamma kan jeg love dere at slike tanker som dette varmer, og jeg hper at dere tenner et lys og setter i vinduet ikveld♥

Her ser dere en slyfe som er laget for minnes englene vre, og hvis dere gr inn her kommer dere til en side som har enda flere ting laget for minnes vre sm og hvor det str litt om denne dagen. En veldig fin ting synes jeg som er mamma til en liten engel ♥



Mamma og pappa tenker p deg hver eneste dag Noah♥

The two of us



Dagen for gjennomgang av obduksjonsrapporten p sykehuset


Da er man hjemme igjen etter en dag p sykehuset og et besk hos svigerforeldre og mine foreldre. Jeg er s sliten i hele kroppen, men jeg kan ikke beskrive hvor godt det er og vre ferdig med denne dagen. Fire mneder vente p noe som dette er leeeenge, og det har vrt veldig tungt for oss begge. Det er mange venner og bekjente som lurer veldig p hvordan dagen har vrt og hva som ble sagt, og jeg skriver det her i stedet for fortelle det til hver enkelt, jeg har rett og slett ikke kapasitet og energi til gjre det idag, unnskyld♥ Men hper dere forstr meg nr jeg sier at hodet mitt er stappfullt og jeg m ta det litt etter litt. Det kan hende at jeg glemmer noe n og kommer tilbake med det senere, men jeg skal prve og f frem s mye som jeg kan.

Som jeg skrev tidligere tok jeg buss utover til Bod, ogs mttes Hvard og jeg p sykehuset. Han var et par timer p jobb tidligere p dagen slik at han ikke skulle f s mye fravr, s tok han resten av dagen fri. Dette hadde vi avtalt p forhnd, fordi at jeg ville virkelig ikke at han skulle dra tilbake p jobb etter mtet siden vi ikke hadde noen anelse p utfallet av det, og uansett hva de sa var dette en dag vi begge ville ha sammen etter mtet.

Vi ble tatt imot av den samme legen som var med p sette igang fdselen, en veldig hyggelig dame som tok seg tid til forklare ting for oss og svare p eventuelle sprsml vi mtte ha, det var ikke noe stress og vi satt ikke igjen med flelsen av at vi ble jaget avgdre, noe jeg desverre har vrt borti tidligere med leger.. Heldigvis gikk det bra, spesielt med tanke p hva dette handlet om. Det hadde bare vrt toppen p kaka hvis noen skulle vre ufine med oss denne dagen, men vi ble behandlet med respekt og det satte jeg veldig stor pris p.

Hun begynte med fortelle at alt av blodprver og andre prver som ble tatt av bde meg og Noah var normale, og ingen av dem tydet p at noe var galt. Etterhvert kom hun innp morkaka, og fortalte at av det de kunne finne p den tydet det p svangerskapsdiabetes.. Jeg kjente umiddelbart at en klump kom frem i halsen min, og spurte om dette var noe de skulle ha funnet ut p kontrollene jeg har vrt p. Men da fortalte hun at etter at resultatet av obduksjonen var klar hadde de sett igjennom alt av prver som jeg har tatt i lpet av svangerskapet og ingen ting kunne tyde p at dette skulle skje. Jeg kjente at jeg var rask med tenke at det var min feil, at jeg hadde gjort dette mot gutten vr. Hun forklarte at det ikke var noe jeg kunne gjort anderledes, men alikevell.. Det stakk godt i hjertet nr hun sier at det var noe kroppen min hadde gjort, slik som jeg har fryktet hele tiden.

S forteller hun attptil at det var ingen kromosomfeil og han var frisk p alle mter. Det eneste de hadde lagt merke til var at organene hans var tilsvarende et foster i uke 36, mens jeg var kommet til uke 38 i svangerskapet, men det kunne forklares med svangerskapsdiabetes og at det var en prosess som hadde startet i kroppen som frte til at han ikke fikk den nringen han trengte.Det gjr meg s sint og trist tenke p at han var en helt frisk og nydelig baby som mtte d p grunn av noe som i bunn og grunn er s dumt! Han skulle vrt en fire mnder gammel gutt, og han skulle vrt her.. ikke i himmelen. Hele denne prosessen har virkelig rakket opp i sr som vi p mange mter hadde klart hele delvis, og det fikk meg bare til (om mulig) savne han enda mer. Det som skjer 1 av 1000 skjedde oss.. Hva har vi gjort for fortjene dette? Det gjr s vondt, i hele kroppen. Den nummene flelsen som jeg hadde i kroppen rett etter vi mistet han er tilbake for fullt.

Vi snakket ogs om hvordan det blir i neste svangerskap og at jeg blir f s tett oppflging som jeg mtte nske, og at s raskt jeg blir gravid er jeg ndt til ta en glukosetest for sjekke hvordan kroppen min jobber med sukker nr det kommer i kroppen. Det er godt hre at ting kommer til og bli tatt p alvor, men siden de ikke fant ut at det var noe galt med Noah, hvorfor skulle de gjre det neste gang? Jeg vet s inderlig godt at jeg ikke kan tenke slik, men det er slike ting som gr i gjennom hodet mitt og de er umulige stenge ute. Jeg fler ikke at det vi fikk vite idag roet meg p noe vis i forhold til neste svangerskap, jeg ble heller mer redd.

Jeg sa i fra om at de antagelig kommer til og bli lei av meg neste gang, for neste gang skal jeg ikke nle med noe som helst. Heller en gang for mye hos legen enn en gang for lite, slik kommer jeg til tenke. Jeg gleder meg s mye til Noah skal f en liten sster eller bror, men jeg er s spent p hvordan jeg blir reagere nr jeg finner ut at jeg er gravid og hvordan svangerskapet kommer til oppleves for meg. Jeg er s glad for at jeg har verdens beste gutt som skal vre sammen med meg gjennom alt♥ Han har vrt og kommer til vre min sterkeste stttespiller. Det er s srt tenke p at vi alltid kommer til vre n for lite i familien vr..



♥Noah, mammas lille engel, pappas lille skatt ♥

Mobilblogg: P tur til sykehuset


Da var jeg p tur utover til Bod for dra p sykehuset.. Jeg skjelver som et lv i hele kroppen og kjennes ut som jeg ikke klarer trekke pusten inn. Det skal bli en lettelse nr denne dagen som vi har venta p i over fire mneder er over, men akkurat n er jeg et nervevrak. Gleder meg til treffe Hvard, han som alltid klarer roe meg ned <3

Remembering


Go ahead and mention my child,

The one that died, you know.

Don't worry about hurting me further.

The depth of my pain doesn't show.

Don't worry about making me cry

I'm already crying inside.

Help me to heal by releasing

The tears that I try to hide.

I'm hurt when you just keep silent,

Pretending he didn't exist,

I'd rather you mention my child

Knowing that he has been missed.

You asked me how I was doing

I say "pretty good" or "fine"

But healing is something ongoing

I feel it will take a lifetime?

- Unknown.

Mamma savner deg s masse....

Dagens planer og et lite tilbakeblikk i svangerskapsdagboken


Gjett hva jeg skal vre med p idag.. ? Jeg skal vre med p Rib-tur i Saltstraumen sammen med rundt tjue andre. Har gledet meg i nesten to uker n, og endelig er dagen her! Har vrt med en gang tidligere og da regnet det og var skikkelig ruskevr, s vi ble kaldere og vtere enn ndvendig. Har hatt et hp om at vi skulle vre litt heldigere med vret denne gangen, men det ser veldig drlig ut. S n skal jeg lete frem superunderty, det skal ihvertfall ikke st p innsatsen nr det kommer til og holde varmen! Men morsomt blir det uansett, det var ihvertfall et skikkelig adrenalinkick for meg forrige gang. Gleder meg, gleder meg, gleder meg :-)



Idag har jeg forresten sett igjennom alt det jeg har skrevet i svangerskapsdagboken gjennom graviditeten, og det er frste gang etter at Noah dde. Noen ting var det tffere og se enn andre, som for eksempel det p bildet over, det var s rart og se nr man tenker p hvordan ting endte. Men det var generelt litt vanskelig og se igjennom. Grunnen er nok ganske enkel og jeg kan tenke meg at det er fordi jeg ikke har sett igjennom det tidligere. Jeg hper at slike ting en gang blir et fint minne for oss se p.

N er det bare sju dager til vi skal inn til samtale p sykehuset for og g igjennom obduksjonsrapporten, jeg gruer meg snn.. men gleder meg til og f det oversttt. Kanskje blir hverdagen enda litt enklere for oss..?

Ha en fin dag alle sammen!

Jobbsking og minner


Idag var jeg og leverte nok en jobbsknad. Det virket som en fin plass og sjefen var kjempe hyggelig! Det er forferdelig vanskelig og finne seg noe her omkring, det er lite og oppdrive og det er i tillegg mange som er p utkikk etter jobb, men jeg m bare fortsette prve og vise at jeg er interessert. Jeg nsker virkelig og komme meg ut i jobb n slik at jeg slipper g hjemme hver eneste dag. Det var greit i vinter nr jeg var gravid, men n fler jeg bare at det minner meg p at ting ikke er slik som de skulle vrt. nsket er en deltidsstilling, slik at jeg har litt fri innimellom slik at jeg ikke hopper rett inn i en hundreprosent stilling etter ett r hjemme, er redd det kan bli i overkant mye til og starte med. S n krysser jeg fingrene for at jeg fr en positiv tilbakemelding.

I gr dro jeg en tur innom graven til lillegutt. Jeg fikk ordna litt der slik at det ser litt bedre ut n, for jeg vil at han skal ha det s fint som han kan ha det p graven sin. Hver gang jeg har vrt der blir jeg litt rar, jeg blir minnet enda mere p hvor mye jeg faktisk savner og lengter etter han, s nr jeg kommer hjem fler jeg meg "tom". Her hjemme har jeg ftt opp en ramme med bilder av meg som gravid, et par av meg, Hvard og Noah sammen og et av kista hans. Jeg trodde det skulle bli tft og ha den oppe, men jeg smiler hver gang jeg ser den n. Den minner meg om gutten vr, og jeg prver hver eneste dag og minnes han med et smil. Og over rammen henger det tre bilder med tekst p hvor det str, Hope, Love og Peace. De passer s godt der, og beskriver hele situasjonen p en god mte ♥



Foto: Smrblomst





En sommerfugl forkledd som en smrblomst ♥ Ser dere den?

Foto: Akita




Fineste Akitaen vr ♥ som forvring str ute og venter i spenning p at jeg skal ta henne med ut p tur ;-) Frister s lite med det drittvret som har vrt her for mange dager etter min mening..

Savner den fantastiske flelsen



Savner den store magen min.. ♥

Savner flelsen av spark, av hikke, av turning og snurring.. ♥

Savner flelsen av bre et lite menneske i magen.. ♥

♥ Jeg savner babyen vr ♥

nsker mer enn noe at du var her med oss Lillegutt...

Innkallelsen fra sykehuset er kommet


Torsdag l endelig innkallelsen fra sykehuset i postkassen. Endelig skal vi f noen svar, men jeg m rlig innrmme at det er en skrekkblandet fryd og jeg vet ikke helt hva jeg egentlig tenker nr alt kommer til alt. Jeg er livredd. For meg er det noen svar jeg p en mte ikke vil hre. Det er skremmende og skal mtte hre hva som skjedde med Noah, for vi har jo virkelig ingen anelse.

Jeg mtte faktisk ta meg selv i ringe sykehuset for hre om det virkelig dette innkallelsen gjeldte, for det hadde vrt grusomt hvis vi begge to hadde gtt frem til selve dagen og trodd at vi skulle f svar hvis det egentlig bare var noe annet. Men en hyggelig dame kunne da bekrefte for meg at det var angende obduksjonen denne timen var satt opp. S da skal vi avgrde for og mte to leger som skal g igjennom ting med oss. Tanken p at svarene er klare og at vi kunne ftt vite dem n er litt stressende og nervepirrende p mange mter, men vi har sammen bestemt atvi venter til mtet fr vi fr detaljene, slik at vi fr fagpersoner til forklare tingene for oss hvis noe skulle vre uklart og for at vi skal f med oss alt i motsetning til hva vi ville ftt over telefon.



S for oss tok det rundt fire og en halv mned fra vi mistet Noah til vi skal inn p mtet. Jeg har ftt sprsml om hvor lang tid det tar, men det er det desverre ikke et fasitsvar p. Dette er tiden det tok for oss, men det er slettes ikke sikkert at det er det samme for andre, det kan bde ta lengere og kortere tid. Jeg har forsttt det slik at det kommer helt ann p hvilke prver som det ventes svar p og generelt hvor god tid det enkelte sykehuset har. Av egen erfaring kan jeg n si at jeg p en mte er litt glad for at vi har mttet vente en stund. Jeg tror det hadde vrt for tfft hvis vi hadde mttet dra p dette mtet rett etter at det skjedde og sorgen fortsatt var s fersk, s det har faktiskvrt greit og vente slik at vi kunne f tid vi to til srge og la tiden "hele" de dypeste srene.

Foto: Hstfarger

















Sommerens bursdagsgave er blitt flittig brukt! Skulle bare nske at mine photoshopkunnskaper var av et litt hyere kaliber s jeg hadde hatt muligheten til gjre noe med bildene mine.. Ser jo at de som virkelig kan dette, bde det fotografere og redigere er jo fantastisk flinke!

Det sies jo at velse gjr mester og at det gjelder prve seg frem, men nr det kommer til tlodigheten min strekker den rett og slett ikke til.. Prver, uten at jeg helt vet hva jeg driver med, og s ender det med at jeg gir opp. "Photoshop for dummies" , det hadde vrt noe!

Til Noah fra mamma og pappa


Til Noah.

Du kom som en stor overraskelse inn i livet til mamma og pappa. Du viste oss at du var p vei i form av to streker p en graviditetstest, og du snudde livene vre p hodet. Ingen ting kunne gjort oss lykkeligere enn tanken p at vi skulle f deg inn i livet vrt. Mamma ble fullstendig taus for hun klarte rett og slett ikke tro det var sant, mens pappa smilte fra re til re og sammen stod vi og prvde forst denne fantastiske tingen som skulle skje oss.

Fra den dagen vi fant ut at du bodde inni magen til mammaen din har hun tenkt igjennom alt hun har gjort, for hun ville ikke risikere gjre noen ting som kunne skade deg. I tillegg fulgte pappaen din godt med og viste en fantastisk omsorg for mamma. Han kalte oss skattene sine, og han nsket at vi skulle ha det s godt som vi kunne.

Mamma tror at pappa ble om mulig enda mer begeistret nr han hrte at du var en liten gutt som da hadde bodd i magen i cirka 18 uker, lite visste vi da om den vanvittige smerten vi skulle f kjenne p 20 uker senere..

Savnet etter deg er s stort.. massivt. Noe som ikke kan beskrives med ord. Vi har virkelig ftt erfare hva det vil si mangle en bit av hjertet, for nr du ble borte fra oss tok du en liten bit av oss med deg.

Noen dager er veldig tunge. Mamma er ikke s flink til skjule ting.. eller kanskje det er det hun er. Der beundrer hun virkelig pappaen din, for han er flink til slippe ut ting. Om det er i sinne, eller det vre trist s er hun glad for at han fr det ut.. Mamma blir stille og stenger menneskene rundt seg ute, og hun ser at det trer flt p pappaen din.

Det er s tungt og skal g videre, for jeg skjnner ikke helt hvordan man skal gjre det. Det er noe som mangler, du mangler. Vr lille Noahgutt.. Du skulle vre her sammen med oss, men du er i himmelen sammen med de andre englebarna. Det er der mamma forestiller seg at du er, og at dere tar vare p hverandre nr mammaene og pappaene ikke kan. Det er s feil. S urettferdig. Huset er tomt.. Her skulle det vrt barnelatter, barnegrt og alt annet som flger med en liten babygutt.

Trene triller.. Vi lengter snn etter deg. Hadde lengsel kunne bringt noen tilbake hadde du aldri forlatt oss. Du var drmmen vr, n er du i drmmene vre..

Mamma og pappa elsker deg hyere enn himmelen, s vi vet at du merker kjrligheten vr der du er hver eneste dag.


Nr hverdagen kommer


N merker jeg mer og mer at hverdagen mter oss. Det er nesten som jeg fler at vi har kommet til et punkt der verden mener at vi har brukt nok tid p srge, og jeg vet at for meg selv og Hvard er det slettes ikke slik det er. Noen dager kjennes ut som en konstant kamp der jeg kniper munnen sammen for ikke skrike i fortvilelse, der jeg sier til meg selv "Ikke grt, ikke grt..." Jeg vet at vi ikka kan krype sammen og legge oss ned. P et punkt m vi mte verden og hverdagen, selv om det fles helt feil nr Noah ikke er her sammen med oss.

Hvard er p kurs idag, og det er hans frste dag tilbake p jobb siden vi mistet Lillegull. Natten som var var helt grusom. Jeg fikk ikke til sove, jeg bare rullet og snudde meg og til tider kjentes det ut som jeg mtte kjempe for trekke pusten helt ned i magen. Det er s lenge siden han var p jobb, og den siste dagen han var p jobb var dagen vi fikk vite at det lille hjertet ikke lengere slo. Det kjentes nesten ut som jeg ble grepet av panikk. Jeg har ikke trodd at det skulle fles slik nr Hvard skulle tilbake p jobb. Misforst meg rett, jeg synes det er veldig bra at han fler at han klarer g tilbake p jobb, men med tanke p hva som fulgte sist han dro p jobb har jeg ikke lengere positive assosiasjoner til det.

Og igr for frste gang p lenge tok jeg meg selv i fle det samme jeg gjorde siste natta jeg hadde han i magen. Den fortvilelsen og srheten som jeg s lenge har stengt ute. Savnet jeg flte den natten av fle han, kjenne han der inne i magen kom tilbake. Det er s vondt. S srt. Og s forbanna urettferdig og feil!Jeg sier stadig vekk at jeg er sliten, og ikke skyldes det fysiske anstrengelser. Men nr det er noe som kverner rundt i hodet dgnet rundt blir jeg helt utmattet og uansett hvor hardt jeg prver klarer jeg ikke kvitte meg med tankene som sliter p meg. Jeg vil tenke p Noah, jeg minnes den vakre lille gutten vr, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare vre lei meg lengere. Det er noe jeg blir resten av livet, men det er s tungt noen dager...

Vi var i kontakt med sykehuset igjen i forrige uke, og fikk da beskjed om at vi blir innkalt til samtale angende obduksjonen om en to ukers tid. Etter at vi fikk vite det har jeg gtt igjennom alt som skjedde i svangerskapet. Jeg er s redd for at vi kommer dit ogs forteller de at det er noe jeg har gjort, eller at det er noe feil med kroppen min som tok livet fra Noah. Hvard er s snill og god som sier at uansett hvordan man vrir og vender p det s blir det ikke min skyld, men innerst inne s tenker jeg slik uansett. Kommer det frem at det er kroppen min s blir det for meg virke som det er min skyld. Pulsen stiger bare jeg tenker tanken.. det er s skremmende.

♥ Mammas lille engel, pappas lille skatt ♥

Fdselshistorien vr


Jeg har tenkt lenge.. Veldig lenge, p om jeg skulle skrive om fdselen, om jeg skulle dele den. For min egen del tror jeg det kommer til hjelpe meg, p mange mter. Til n har jeg p en mte unngtt tenke p selve fdselen fordi dethar gjortufattelig vondt, noe det enn gjr. Men for meg er skrivingen en medisin, det er en hjelp for meg til fordye ting.Helt siden jeg var liten har jeg skrevet ned tanker. For meghar detalltid vrt lettere, for noen tanker og flelserer for vondefor meg snakke om. Det er flere som har spurt meg hvordan ting foregr nr man mister barnet sitt s sent i svangerskapet, og jeg vet at det er mange av mine nrmeste som lurer men ikke klarer sprre. Derfor velger jeg dele det med dere.

Overskriften sier "Fdselshistorien vr", og det kunne ikke vrt mer sant. Jeg hadde aldri klart det uten Hvard. Han har virkelig vrt min klippe, min sterkeste stttespiller og en fantastisk kjreste gjennom alt.



Jeg har tidligereskrevet om dagen da vi fikk vite at Noah hadde ddd i magen min som dere finner her.

Den 25.mai dro vi utover til Bod for sette igang fdselen. Da vi kom til fdeavdeligen ble vi mtt av en jordmor som var helt utrolig hyggelig, og som det skulle vise seg i ettertid var veldig god prate med. Men der og da syntes jeg ikke noe om henne. Det hadde ikke noe med henne gjre, men der og da var jeg sint p alt og alle, alle var skurker i mine yne. Vi snakket med henne om de siste dagene og svangerskapet generelt. S forklarte hun hvordan ting kom til skje, og fortalte at jeg kunne f alt av smertestillende og at det var ingen begrensninger siden det ikke var noen ta hensyn til. For meg virket det helt naturlig tenke p Noah, s nr hun sa det klarte jeg bare tenke at det selvflgelig var noen andre ta hensyn til.

Vi fikk servert noen brdskiver og plegg slik at vi fikk i oss litt mat. Da klokken ble 21 ble de frste modningspillene satt, og det viste seg at det allerede var mellom 1 og 2cm pning. De kunne ikke svare p om det var fordi at ting hadde begynt skje mens Noah fortsatt levde eller om det hadde skjedd etter at han dde og at kroppen prvde kvitte seg med han. h, det hres s flt ut at jeg klarer fortsatt ikke si det hyt..

Etter det mtte jeg ligge en times tid i ro i sengen slik atpillene skulle f virke og det tok ikke lange tiden fr jeg merket at magen strammet seg til. Vi hadde tatt med oss pcen og "Himmelbl" siden de hadde fortalt p forhnd at nr man ble satt igang p denne mten kunne det ta opp til flere dager, s fr vi tok kveld s vi et par episoder. Gjennom hele natten kjente jeg sammentrekninger i magen som bare ble sterkere og sterkere. Nr klokken ble 6 fikk jeg en varmepute for ha p magen, og den lindret godt. De sa at jeg skulle bli sjekket igjen men at de ventet bare til etter vaktskiftet som var klokken 7. Klokken ble nrmere 8 for jeg ble sjekket og da hadde jeg 6cm pning, s de mente at jeg trengte ikke flere. Hvard ringte hjem for fortelle hvordan ting l ann og hva som skjedde. Mamma og ssteren min skulle komme s raskt de kunne. Da klokken ble 10 fikk jeg epidural, og den var etterlengtet.

Epiduralen lot meg slappe av, og jeg klarte til og med sove litt. P dette tidspunktet var jordmorstudenten som tok imot Noah og Hvard inne sammen med meg. Nr jeg vknet kunne jeg hre Hvard si at han prvde vre sterk for min skyld, og da trillet trene. Jeg vet ikke om han fortsatt vet at jeg hrte han si det.. Men slik er han, han stiller seg selv i andre rekke og tar vare p meg. Det kan ikke beskrives med ord hvor mye jeg setter pris p det, men jeg hper p samme tid at han finner den sttten i meg som jeg gjr i han ♥

Presset ble bare sterkere og sterkere etter som tiden gikk og jeg kjente p meg at det nrmet seg. Klokken 11.30 sjekket de meg igjen og de sa at det var snart tid for presse. Det var sppass ubehagelig at jeg klarte ikke ligge stille, og jeg flte at jeg mtte presse. Jeg ba jordmoren om hente Hvard som var ute p gangen for snakke med mamma og ssteren min. Da han kom begynte presseprosessen. Det gjorde s vondt, men aller mest vondt gjorde det inni hjertet. Kroppen min ville ha Noah ut, men jeg ville holde han inne i magen. Jeg ville beholde han s lenge som jeg kunne. Dette klarer jeg ikke sa jeg til Hvard, og da legger han nesen inntil min og sier at jeg er beintff. I hans ord fant jeg styrke til presse. Jeg vred meg i smerte og klep om hnden til Hvard ogjeg skrek og da klokken var 12.30 den 26.mai kom verdens nydeligste gutt til verden. Vi hadde drmt om hvor vakker han var, men vi hadde virkelig ingen anelse. Jeg holdt godt om Hvard og sa, "Der er gutten vr." Jeg fikk han p brystet og jeg var mlls.

Etter en stund ble han veid og mlt, han var 3120gram, 50cm og hadde en hodeomkrets p 36cm. Han var helt perfekt. Mens jeg fikk et par pyntesting, fikk Hvard holde han. Han lette frem fiskebladet sitt, s spurte jeg hva han gjorde og da fikk jeg til svar at de leste sammen. Skjnne gutten min ♥

Nr han var fdt var jeg verken trist, sint eller forbanna. Jeg var stolt. Mer enn ord kan beskrive. Etter en stund fikk mamma og ssteren min, og Hvards foreldre komme se han. Jeg flte selv at jeg strlte, ikke i hele mitt liv har jeg vrt s stolt som jeg var da jeg fikk vise frem snnen vr! Da alle sammen var dratt sovnet Hvard, jeg klarte ikke sove jeg l bare s p han. Der og da gikk det opp for meg hvem Noah virkelig lignet p. Han var som snytt ut av nesten p pappaen sin, den nydelige pappaen sin. Jeg hadde ikke hjerte til vekke han, han fortjente mer enn noen f hvile seg. Men nr jeg l der ogstillheten senket seg gikk det plutselig opp for meg hva som var realiteten. Da kom alle de vonde flelsene tilbake, Noah levde ikke og vi kom ikke til f dra hjem med han slik som vi hadde gledet oss til i mange mneder. Igjen var alt urettferdig..

Jeg fler selv at jeg er en helt annen person etter alt som har skjedd. Jeg ser p en helt annen mte p problemer som mter oss. Ingen ting kan mle seg med det vi har vrt igjennom og det vi n mtte mte skal vi klare. Vi sa begge to etter fdselen har n har vi vrt p bunnen, n kan det bare g oppover. Dagene er til tider beintffe og jeg har aller mest lyst til legge meg ned og forsvinne, jeg sliter med finne grunner for at livet skal g videre. Men s ser jeg inn i ynene til Hvard, og jeg ser Noah. Noah er med oss i hjertene vre hver dag, hver time, hvert skund... Ingen ting kommer til endre det noen gang.

Men jeg vet at hadde det ikke vrt for den fantastiske gutten jeg mtte for et og et halvt r siden s hadde jeg ikke klart meg. Hvard har en egen evne til f meg opp nr jeg er p bunn. Som jeg skrev p facebook etter fdselen, "Hvis jeg elsket deg tidligere, da har jeg virkelig ikke ord for hva jeg fler for deg n." Han finner en styrke i meg som jeg ikke visste om selv.

Nye Bod Travbane
















Som jeg skrev igr s ble det tatt noen bilder p sndag nr Tonje kjrte travlp. Kanskje ikke den beste kvaliteten p bildeneda jeg ikke er s dreven p kamerabruk, men jeg sitter ihvertfall igjen med noen minner og det synes jeg er veldig moro. Jeg synes det er s koselig sette seg ned med bilder og mimre over ting jeg har opplevd, og n skal jeg bli flinkere til forevige minnene vre, som jeg lovde Hvard nr jeg fikk bursdagsgaven. Trenger noen ganger et spark bak, men det er bare bra for min egen del.

Fler meg sutilpass nr jeg er i Bod og flger med p lpene, spesielt nr jeg er sammen med Tonje nr hun gjr klar hesten sin og nr de snakker om hest. Misforst meg rett, jeg storkoser meg, men jeg skjnner lite, og de andre fr segnok en god latter nr jeg stillermine dumme sprsml av uvitenhet. Men jeg prver vise interesse og jeg prver lre en ting eller to. Jeg synes det er spennende, ogs er det s morsomt se hvor engasjert Tonje er i det hun gjr. Hun har helt siden hun var liten vrt en skikkelig hestejente,og n fr jeg erfare at jeg kanskje skulle fulgt litt bedre med nr hun snakket om hest...

Barnevakt


Hei!

Idag har jeg og Hvard vrt barnevakt for Benedicte, den yngstetantejenta. Har hatt en super dag og kost oss med barne-tv, spill, badminton og liten "bytur" . Hun kom allerede klokken tte imorges og det var et megatrtt fjes som mtte meg i dren :) Men skal ikke snakke s alt for hyt med tanke p at jeg sovnet s snart som jeg satte meg i sofaen og vi s p barne-tv..

Har tatt noen bilder ilpet av dagen med kameraetsom jeg fikk av densnilleste kjresten og svigerfamilien i bursdagsgave. Er s utrolig fornyd! Skjnner virkelig n at en speilrefleks tar fantastiske bilder. Var p Bod Travbane igr og der ble det tatt en hel del bilder, kommer i eget innlegg.




Onkel Hvard og Benedicte :)


Mobilblogg: Kjrlighet


"Ingen er s god som du..." Vakre ord fra Halvdan Sivertsen, - ord som ikke kunne beskrevet bedre hva jeg tenker og fler for Hvard.

Jeg elsker deg.

Livet m g videre


Syv uker, fire dager og syv timer... S lenge siden er det siden Noah ble fdt. Jeg har tenkt mye p selve fdselen og oppholdet p sykehuset den siste tiden. Har tenkt p hvor jvlig det fles at ting ble som de ble, nr de skulle bli noe s helt annerledes for oss. Jeg fler ikke at jeg er s sint lengere, kanskje fordi at jeg har skjnnt at det ikke er noens feil, det er ikke noen vre sint p. Men jeg er bitter, veldig bitter og ikke minst frustrert. Det som gjr meg allermest bitter er at jeg hadde gledet meg s vanvittig masse til se guttene mine sammen. Alt som skjedde i sommer skulle skje med den lille gutten vr sammen med oss, vi skulle oppleve ting sammen alle tre.

S nettopp en tte uker gammel baby p tv.Vr baby skulle vrt tte uker. Han er tte uker, men han er ikke her.. Enkelte dager fles s tomme og meningslse, andre er jeg nesten helt nummen, noen ernesten som de var fr alt det fle skjedde.Men uansett hvordan dagene er glemmer jeg aldri, det gr ikke et minutt uten at jeg tenker p han, men noen dager savner jeg han uten at det fles s vondt i hjertetog de dagene setter jeg stor pris p. De dagene hvor jeg kan le og kose meg med de nrmeste, det er de som dagene jeg sitter igjen med.Vi prver tenke at livet m g videre p et vis, og vi tror at opplevelser kan hjelpe oss videre.

Og av den grunn har det har blitt mange fisketurer i det siste, bde sammen med Hvard, lillessteren min, pappa og sammen med familien til storessteren min. De turene klarer jeg koble av. Vi har ogs hatt en liten ferietur til Tronheim bare jeg og Hvard, og senere i sommer blir det en tur til Sverige. Jeg tror at alle disse tingene er med p hjelpe meg slik at jeg ikke tenker s mye p det vonde med alt som har skjedd, men minnes snnen min, snnen vr som lever videre som en liten engel. Vr lille engel og lille skatt ♥ Jeg brer rundt p en enorm sorg, men klarer n og fleen glede og stolthetover at vi er foreldre til verdens vakreste gutt.


♥ Oss to sammen.

Har ftt svar, men ble ikke stort klokere


Idag ringte endelig legen p sykehuset tilbake, men vi ble desverre ikke noe klokere. Han fortalte at ingen ting er sikkert enn, og at det er mye usikkerhet rundt hva som skjedde med Noah. Det han kunne si var at de hadde funnet vann i kroppen hans, pluss et par andre ting, men utover dette ble det bare gjetning p hva som hadde forrsaket det. S vi holder kortene tett til brystet inntil vi fr et mer konkret svar.

S det var for det meste bare kanskje det og kanskje det. Virkelig ikke det vi ville hre. I tillegg er jeg veldig usikker p om vi har forsttt fagsprket, kanskje var det noe vesentlig vi gikk glipp av, s jeg vurderer ringe fastlegen min for hre om hun kunne tatt kontakt med sykehuset. Tror det hadde vrt det beste siden hun kan forklare oss ting p en mte vi kanskje kan forst lettere.

M rlig innrmme at jeg var rask med og begynne lese p nettet, noe som egentlig bare gjorde meg mer usikker og engstelig. At man aldri skal lre.. Fant ut at jeg kommer ingen vei med skremme meg selv p den mten, da blir ting bare verre. Hater bare g rundt i usikkerhet! Vil virkelig ikke vente i seks mneder p et endelig svar..

Merker at det irriterer meg ikke vite, at jeg er mye mer tenperamentfull og at jeg bare fler for stenge meg inne slik at jeg ikke srer de som er rundt meg. Det siste jeg vil er at min frustrasjon skal g utover dem..

Vi vil ha svar av flere grunner, og vi vil selvflgelig prve lage en liten bror eller sster til Noah med tiden. Men det at vi ikke vet hva som skjedde med gutten vr, hva som gjorde at han dde i magen min, det gjr at vi er redde for at det skal skje noe grusomt p nytt igjen. P en mte vil vi ikke vente, og det p grunn av at jeg er redd for at jeg bare blir enda mer redd hvis vi venter. Det er noe som heter at det er bedre hoppe i det enn krype i det.

Vi lengter etter vre foreldre. Vi er foreldrene til Noah og det kommer vi alltid til vre, men vi savner vise den omsorgen vi var s klare for gi. Vi kommer aldri til glemme Noah, aldri. Noah skal vre med oss i hjertene vre for resten av livet, og eventuelle smssken skal vokse opp med hre om storebroren Noah som ble revet bort fra oss s alt for tidlig. Hva som skjer vil tiden vise, vi tar en dag av gangen, etter det vi har vrt igjennom lrte vi at det er det eneste man kan gjre. Hva fremtiden bringer vet man aldri sikkert.

Det gr ikke en dag uten at vi tenker p deg Noah

Seks uker og to dager


... siden Noah ble fdt. Vknet imorges og flte bare for grave meg ned. Noen dager er rett og slett beintffe og allerede nr jeg pner ynene om morgenen vil jeg bare knipe dem igjen og hpe at jeg vil vkne opp fra det verste marerittet jeg noen gang har og vil komme til oppleve.

Jeg savner han s flt. Savner kjenne de utrolige sparkene hans og ikke minst det se gleden i Hvards yne nr han ogs fikk kjenne dem. Etter at vi mistet Noah tenker jeg hver eneste dag at jeg angrer bittert p all klagingen min over SMting. Hadde jeg hatt muligheten til spole tilbake skulle jeg satt pris p alt, til og med de dagene som var tunge. De hadde uansett ikke vrt i nrheten av vre s tunge som dagene er n..

Det siste mage bildet tatt i uke 38. Gud som jeg savner den store magen og den lille gutten vr! Ingen dager er like. Noen dager gr raskt forbi, mens andre gr s sakte og gjr s vondt at jeg gjr ikke annet enn grte. Jeg var s innstilt p bli mamma, jeg var s klar for bli mamma! Vkenetter var noe jeg faktisk s frem til, jeg gledet meg til alt som skulle skje denne sommeren, for denne sommeren skulle vi bli foreldre.

Det gjr det ikke lettere for oss at vi ikke har ftt noen svar enn. Vi ringte bde p torsdag og fredag hvor vi fikk beskjed om at de skulle ringe tilbake s snart som de fant den rette legen. Til slutt fikk vi beskjed om at vi ikke fr vite noe fr mandag... Jeg hater vente! nr det gjelder dette er det ihvertfall ikke noe jeg liker.

Venter p svar fra obduksjonen av Noah


Dagen idag har vi ventet lenge p. Det er seks uker siden Noah ble fdt, og idag kan vi vre s heldige f svar p hva som skjedde med han. Svaret vi fr vil i beste fall vre et forelpig svar siden det enn er flere prver som tar opp til seks mneder f svar p, men for oss vil det gi oss en ro som vi virkelig behver n f vite det som de har funnet ut.

Tidligere i uken fikk vi vite at det ikke var noen infeksjoner i kroppen min som de hadde funnet ut ved teste morkaka og fostervannet. Merket raskt etter at vi fikk hre det at skuldrene sank og jeg slappet mer av enn hva jeg hadde gjot et p over seks uker.

Vi ringte tidligere idag til sykehuset og ble satt over fra den ene avdelingen til den andre. Fikk tilslutt beskjed om at de mtte finne en overlege for hre, s skulle de ringe tilbake til oss...

Nervene er i hyspenn.. Vi trenger s srt f vite hva som skjedde med gutten vr og jeg hper virkelig at de ringer oss tilbake snart.

Om det takle hverdagen uten Noah


Idag er det n mned siden begravelsen til Noah og overaskende nok synes jeg dagene flyr forbi. Ingen dager er like, det er bra sikkert. Enkelte dager kommer vi oss igjennom p et vis, mens andre dager er allerede drlige fra det yeblikket jeg pner ynene. Til tider skremmer jeg meg selv litt.. jeg kan tenke at situasjonen vi er i n er midlertidig, at det kommer til ordne seg, at Noah kommer tilbake til oss. Men innerst inne vet jeg s alt for godt at det ikke er slik. Jeg er smertelig klar over at Noah er borte, og det gjr s ufattelig vondt nr jeg tenker p at vi aldri kommer til se han igjen.

Savnet etter han fler jeg hver eneste dag. Han ble s plutselig borte fra oss. Den ene dagen sparker han som en lite turbo.. den neste fr vi beskjed om at det lille hjertet han ikke slr lengere. Gud som jeg savner sparkene! Og gleden i Hvards yne nr han kjente gutten vr sparke... Fr trer i ynene nr jeg tenker p at vi ikke fr se Noah vokse opp sammen med oss.

Nr vi er sammen med andre tenker jeg til tider at vi lever i samme univers, men det fles som jeg er i en helt annen dimensjon. Hvard klarer holde meg p jorda, uten han vet jeg ikke hvordan hverdagen ville vrt. Jeg prver s godt jeg kan vre der for han slik han er for meg, men jeg fler at jeg ikke klarer det like bra. Jeg forteller han hver eneste dag at jeg er her for han uansett, og det er jeg virkelig. Vi hadde et solid forhold fr dette skjedde, men n... er vi bunnsolide! Vi har et forhold som er knallsterkt, og hvis det var den minste lille tvil om at det ikke skulle vre oss tidligere, da er den garantert borte n. Mine dager skal jeg leve med Hvard ved min side ♥ Han har vist med sider ved seg selv som fr meg til elske han bare mer og mer. Det viktigste han gjr for meg er vise meg at det er grunner til leve videre, for noen ganger finner jeg dem ikke selv.

Noen dager tenker jeg s mye at det fles som hele hodet skal eksplodere. Jeg tenker p de siste dagene fr vi mistet han, dagen vi fikk beskjeden om at vi hadde mistet han, selve fdselen og ikke minst s tenker jeg grusomt mye p hva det var som gjorde at han dde. Vi kan vre heldige f svar i neste uke, eller vi kan vre s uheldige vente opptil seks mneder fr vi fr vite noe som helst. Jeg tror at hverdagen vr blir lettere nr vi fr vite noe for det sliter veldig p oss begge.

Selv om det er vondt s m livet g videre. Men Noah vil alltid vre med oss, ogvi brer han med oss i hjertene vre hver eneste dag ♥

24.mai, dagen da vi fikk beskjeden om at Lillegull var dd


Tirsdag 24.mai vkner jeg med en ekkel flelse i kroppen. Da Hvard skal dra p jobb og kommer opp for si hadet og kysse meg slik han alltid gjr sier han fr han gr at det ikke er noe galt. Jeg klarer ikke sl meg til ro med det. Lillegull pleide vre veldig aktiv, men hadde det siste dgnet vrt roligere enn han pleide. Vi slo oss til ro med at det var fordi at fdselen nrmet seg og han hadde begynt f det veldig trangt inne i magen. Denne tirsdagen skulle jeg til den vanlige 38 ukers kontrollen og lite visste jeg denne morgenen om at vi skulle f vrt livs verste beskjed bare noen timer senere..

Jeg ble ikke kvitt den ekle flelsen. P tur utover til legen splye jeg hy musikk i hp om at Lillegull skulle komme med et av karatesparkene som jeg hadde blitt s vant til kjenne flere ganger om dagen, men det gjorde han ikke.. S kom Sarah Maclaclans In the arms of the angels p radioen og jeg bryter sammen i grt. Der og da skjnnte jeg at vi hadde mistet han, men jeg tviholdt p et hp om at jeg tok feil, om at mitt verste mareritt ikke var i ferd med bli til virkelighet.

Da jeg kom inn til legen spurte hun om hvordan jeg hadde det og jeg fortalte raskt at han hadde vrt roligere enn valnlig de siste dagene. Jeg la meg til rette p benken og hun skulle hre etter hjertelyden. Hun lette en stund, men lyden kom aldri. Trene begynte trille igjen. Hun prvde roe meg ned og fortalte at han kunne ligge til p en mte som gjorde det vanskelig finne lyden, og s videre at hun for sikkerhetsskyld skulle ringe kvinneklinikken ved sykehuset for sjekke hva det var med ultralyd. Opplst i trer m jeg ringe Hvard fortelle hva som skjer. Vi avtaler mtes halvveis for dra til sykehuset sammen. Da jeg ser Hvard sier han som han alltid gjr, at det gr bra. Der sitter jeg, og vet inni meg at han er dd, selv om ingen har sagt det enn. Men jeg sier ingen ting for jeg vil ille tro det.

P sykehuset kommer vi raskt inn og mtt av en dame som skal utfre ultralyden. Hun spr om diverse som leger alltid spr om fr hun spr meg om jeg er klar for dette, for hun kunne verken garantere det ene eller det andre. Jeg svarte at jeg bare ville ha det oversttt og legger meg ned p benken. Ikke er jeg srlig kristen av meg og ikke tror jeg p Gud heller.. Men der og da tar jeg meg selv i folde hendene og jeg ber til Gud om at det M vre et lite hjerte som slr p den skjermen. Tiden kunne ikke gtt saktere. Hvard flger nye med p skjermen og spr om det var noe han s bevege seg p skjermen, men legen svarer da at hun desverre ikke kan finne noe hjerteslag. Etter dette husker jeg veldig lite.. Jeg husker at jeg ba om unnskyldning til Hvard om igjen og om igjen fordi at jeg flte det var min skyld. Det var s flt se han s knust og opplst i trer.. Hvard har fortalt i ettertid at de spurte p sykehuset om jeg skulle f beroligende fordi at jeg l der ropte og skrek.

De forteller oss at vi enten kan bli lagt inn med det samme, eller vi kan dra hjem for fordye ting. Vi vil begge hjem. Jeg ville hjem for fortelle det til mine foreldre ansikt til ansikt, dette var noe jeg ikke kunne fortelle over telefon. Bilturen hjem virket aldri ta slutt. Vi var begge helt ifra oss og jeg flte meg helt nummen. Vi kommer hjem og jeg vil fortelle det s raskt som mulig hvis ikke hadde jeg ikke klart det. Jeg gr bort til mamma og pappa hvor jeg mter tantebarnet p 5 r som kommer lpende imot meg ute. Jeg spr om mamma er inne og sier at hun bare skal vre ute leke litt. Mamma sitter i sofaen og da jeg gr imot henne kjenner jeg at trene begynner trille. Hun spr hva det er og jeg mtte si det samme tre ganger fr hun forstr hva den grtkvalte stemmen min sier. "Babyen er dd." Hun kommer imot meg og holder rundt meg. Pappa kommer til og holder rundt oss.. Jeg husker ikke om det var jeg eller mamma som sa hva som hadde skjedd da han spurte. fortelle dem det var nesten det verste av alt, for se hvor knuste de var i ettertid gjorde vondt innerst i hjertet.

Hvor lenge jeg ble vrende vet jeg ikke, men jeg ville hjem for vre litt alene. Den ettermiddagen og kvelden grt jeg lite, jeg flte meg s ufattelig nummen.. P samme tid flte jeg den verste smerten jeg noen gang har flt. En overveldende smerte jeg ikke unner noen. Senere p kvelden ble jeg sint. S sint at jeg ikke klarte sitte stille, jeg bare gikk rundt slo rundt meg helt til Hvard kom og holdt meg fast.

Vi bestemte oss den kvelden for dra tilbake til sykehuset dagen etter og da ble fdselen satt igang.

08.06.11, termindatoen vr


Har vrt en tff dag idag.. mange tanker som har surret rundt. Idag var vr egentlige termindato, dagen vr lille gutt skulle ha kommet til verden.

Det er s frustrerende sitte igjen med s mange sprsml, for hva var det egentlig som gikk galt? Hva var det som gjorde at gutten vr ikke lenger lever? Da vi fikk den grusomme beskjeden p sykehuset sa jeg om og om igjen "unnskyld" til Hvard. Det er stort sett det eneste jeg husker etter at beskjeden kom.. For det var alt jeg klarte tenke, at det mtte vre min skyld. En liten del av meg tenker fortsatt slik. Daglig tenker jeg igjennom hva som kunne gtt galt, om jeg gjorde noe jeg ikke burde? Spist noe jeg ikke skulle spist? Var det noe jeg ikke hadde gjort som jeg skulle gjort?

Vi ble fortalt p sykehuset at mange ganger i slike tilfeller finner de ikke noen fysiologisk grunn for hva som skjedde, noen ganger dr barn inni mors mage og det sammenlignes med en tidlig krybbedd. Alle prvene som ble tatt av bde Noah og meg, og selve obduksjonen kan det ta tre til seks mneder fr vi fr svar p. Ventetiden er grusom. Vi vil vite hva som skjedde. P samme tid er jeg vettskremt.. Enn om det viser seg at det er noe med meg? Noe som gjr at kroppen min ikke kan bre frem et barn?Hvard lar meg ikke tenke slik, og det elsker jeg han for. Han prver trste meg og overbevise meg om at det ikke er slik, og til en viss grad klarer han det helt utmerket. Men s er det den lille delen som trenger se det svart p hvitt.. den delen er der uansett hvor god en jobb Hvard gjr med trste meg.

Jeg trenger vite at dette ikke skjer flere ganger, for vi er begge veldig klare p at vi skal prve p nytt. En liten sster eller bror skal Noah f.


Familiene vre har vrt helt fantastiske etter at vi mistet Noah. De har stilt opp med mat, praktiske ting i forhold til begravelsen og ikke minst med trst. Spesielt i forhold til min familie lar jeg dem ikke se meg trist s langt jeg klarer det. Jeg prver vre tff for deres del. mtte g til foreldrene mine for fortelle dem at deres lille barnebarn hadde ddd i magen min er nok det vanskeligste jeg noen gang har gjort, og jeg fler at jeg knuste dem ved si det. se dem slik jeg s dem etterp er noe av det vondeste som har vrt med hele denne prosessen.

P en dag som denne merker jeg godt at savnet etter Noah er ekstra stort. Det gjr vondt i hele kroppen..

Hvil i fred lille Noah-gutten vr


Sinne. Fortvilelse. Uforstelig.Bitterhet. Urettferdig. Hjelpesls. Smerte.

Et lite knippe av hva bde jeg og Hvard har flt de siste to ukene, for idag er det akkurat to uker siden vi fikk beskjeden som fikk verden vr til rase sammen.

Den 24.mai.2011 var dagen vi fikk beskjeden om at hjertet til vrt kjre Lillegull♥ hadde sluttet sl inni magen min. Man hrer folk snakke om beskjeder som fr verden deres til stoppe opp, falle sammen ogs videre, men nr det er to uker igjen til termin s tror man ikke at det skal skje en, at en fr beskjed om at man har mistet babyen sin. En del av meg fatter det fortsatt ikke. Jeg kan vkne om natten av mareritt, jeg leter etter Noah. Det kan ikke vre sant at han er borte, det m vre et mareritt som jeg kommer til vkne opp fra. Men det kommer jeg ikke til gjre..det er bare s vanskelig innse det, jeg vil ikke det.

Jeg fler meg s vanvittig tom. Egentlig skulle Noah ha vrt her sammen med meg og Hvard nr han ikke lenger var inni magen min, men istedet har vi blitt ndt til begrave han. Den nydelige lille gutten vr som vi hadde ventet p i ni mneder. Her hjemme var alt klart. Vugga stod klar til at gutten vr skulle sove i den. Men slik blir det ikke og det gjr meg s sint og fortvilet, og ikke minst ubeskrivelig trist.

Til tider blir jeg s sint at jeg fler at alt vrenger seg innvendig og jeg vil bare skrike. Det er Hvard som fr se meg slippe flelsene ls, men jeg prver vre sterk for hans del, for jeg vetat han ogs har det grusomt vondt,men vi har mistet babyen vr og jeg fler meg s hjelpesls. Jeg fler et savn ut av en annen verden. se fremover er noe av dettffeste, for alt som skulle komme skulle Noah vre med p. Hans frste sommer, hans frste jul og all tid innimellom som vi skulle f sammen med han. At vi aldri kommer til se hans frste smil, hre hans frste ord, oppleve hans frste steg.. det gjr s vondt.

Hvard har vrt helt fantastisk siden vi fikk beskjeden. Hvis jeg var forelsket i han tidligere, da har jeg virkelig ikke ord for hva jeg fler for han n. Han har vrt min strste styrke, og jeg ser p han som helten min. Han som klarerog f meg til smile i en tid hvor jeg vil stenge meg inne og bare grte.

Jeg blir s sint nr jeg tenker p at jeg skulle dratt hjem fra sykehuset med begge guttene mine.. det fikk jeg aldri gjre.

Helgen vr


Da var man ferdig med lese bloggene man flger, man har tatt en dusjog frokosten er i ferd med bli fortrt. Har vrt vken siden klokken var 10, men har enda ikke klartog f i meg noe spise. Er skikkelig rar i formen idag og har hatt en urolig natt, again. Hadde jeg ftt det som jeg ville imorges hadde Hvard vrt hjemme sammen med meg n, men jobb m komme fr en overflsom og til tiderkravstor kjreste :-) Er noe med det nske og ha han hjemme nr jeg ikke fler meg helt bra, er s godt vite at han er der ♥

Vi setter pris p all tid vi fr sammenfor tidensiden Lillegull kan bestemme seg for mte verden n om han vil. Jeg merker at vi begge to lengter veldig etter f han ut til oss, men s fort som jeg hrer ordet fdsel vil jeg bare grte. Hadde jeg bestemt selv s kunne jeg godt ha sovet gjennom hele greia.. Gruer meg s vanvittig! Hater vre redd for det ukjente, men i dette tilfellet tror jeg det er like greit at jeg ikke vet hva som venter...

Helgen har blitt brukt p avslapping for det meste, men bde lrdagkveld og sndagkveld tok vi oss med oss fiskeutstyr og dro p fisketur. Fangsten var noget laber, men jeg koser meg glugg ihjel nr jeg er p fisketur med Hvard! Det er s koselig at om det ikke blir noen fangst s spiller det ingen rolle for min del :-)

Igr kveld m jeg innrmme at jeg virkelig trodde noe var p gang. Flte et enormt nedpress og etterhvert kjente jeg smerter i magen og ryggen. Bestemte meg for ta tiden og smertene kom med 5-6 minutters mellomrom, og varte i rundt 30 sekunder. Men dette skjedde bare en halvtime-times tid fr det ga seg helt. Etter dette var jeg bare m i magen, men kjente ikke mer til smertene. Har heller ikke kjent noen ting idag, merker bare at jeg er i rar form slik jeg har vrt et par dager i det siste. Jeg prver forberede meg p at jeg blir g p overtid, da blir kanskje ikke skuffelsen like stor om det skulle skje, men innerst inne hper jeg at han ikke er langt unna.Starter idag p uke 38 av svangerskapet og han skal vite at mamma og pappa nsker han hjertelig velkommen!! ♥Noe jeg mistenker at ogs besteforeldre, tanter og onkler og alle andre ogs gjr ;-)

Magen sunket?


P onsdag, 18.mai p kvelden begynte jeg studere meg i speilet. Var det innbilning eller hadde magen sunket? Jeg var slettes ikke sikker. Hvard ble spurt og jeg ble gransket grundig fr han svarte; "Javesst har han dott ner`!" p sin sjarmerende mte ♥ Kameraet ble tatt frem for se p gamle bilder, og jeg kom frem til at han hadde forandret seg p bare noen dager.

Og igr ble mamma spurt, har magen forandret seg? Hun nikket som en gal og svarte; "Det vistes allerede igr det."

S da har den alts sunket. N blir det spennende se hvor lang tid det tar fr fdselen er igang. Vet at det slettes ikke trenger ha noen som helst sammenheng med det, men n begynner jeg og bli s lei at jeg lever med et lite hp om at det nrmer seg :-)

Dette bildet er tatt da jeg var 36+3 uker p vei.




Og dette er tatt n idag, 37+4 uker.

Statusrapport uke 37


- Termin: 8.juni.2011

- P vei: 37+2 uker

- Igjen til termin:3 uker

- Kjnn: En liten gutt ♥

- Navn: Det er neste helt sikkert n, men vi venter til etter Lillegull er fdt fr noen ting blir avslrt ;-)

- Hodet ned: Ja

- Hodet festet: Nei

- Aktivitet innenfra: Har blitt mindre aktivitet den siste tiden, men hver bevegelse kjennes langt bedre hos mammaen.

- Babyens svnmnster: Vanskelig si n som han er mye roligere enn tidligere, men midt p dagen har han, siden jeg frst kunne kjenne bevegelser, vrt rolig s jeg tar det som at han sover da :-)

- Leie: Ved forrige kontroll l han med hodet ned, ryggen til venstre side av magen og fttene p hyre side.

- Utlmodig: Ja, n har ting begynt og bli tungt s jeg lengter veldig etter han. P samme tid som jeg gruer meg veldig til selve fdselen...

- Vektkning: Rundt 22 kilo.

- Vann i kroppen/hevelser: Ja, spesielt i hender og ftter. Ved forrige kontroll satte legen det til 2 p skjemaet.

- Svn:Det er det blitt lite av de siste ukene. Er opptil fem ganger p do i lpet av natten, og ingen sovestillinger er behagelige over lengere tid s svnen blir veldig urolig.

- Neste kontroll: Lege, 24.mai.

- Barnerom: Nei, ikke begynt siden han skal sove med oss den frste tiden.

- Utstyr: Det mangler bare en liten babygutt ♥

- Mangler av utstyr: Kanskje et par smting, men ingen ting vi er ndt til ha.

- Strekkmerker: Lr og rompe, og n et par p sidene + noen p magen.

- Om fdselen: Gruer meg, og er veldig spent i og med at jeg ikke aner hva som venter.

- Plager: Press i magen, hevelser i beina, smerteri ryggen, halsbrann, lite svn, kvalme, hodepine

- Oppegende: Ja.

- Sulten:Det er vel som det har vrt hele tiden, - vil ha mat til enhver tid ;-)

- Dilla p: Grnne epler! Blir et par om dagen n.

- Kynnere: Ja, det har jeg hatt en stund n.

- Tungt:Jaa, vil ha den lille ut til oss n!

- Hygravid: Ja.

- Humr: Litt opp og ned, selv synes jeg at det har blitt bedre den siste tiden, men det er slettes ikke sikkert at de rundt meg tenker det samme.

- Sykehusbaggen: Begynte pakke idag. Det var vel p hy tid tenker jeg i og med at det er 21 dager igjen til termin :-)


21 dager igjen til termin, men noe sier meg at det ikke kommer til ta s lang tid fr Lillegull♥ melder sin ankomst. Kanskje det er nsketenkning, ikke vet jeg, men det er bare noe jeg fler p meg. Jeg er sikkert ikke den frste som tenker slik, og heller ikke den frste som blir mega-skuffet nr det viser seg at man blir gende p overtid. Her krysses det som kan krysses kanfor at det ikke skal skje!

Pakkingen av sykehusbagen er i allefall igang. Tusen takk for alle gode tips p forrige innlegg! :-) Nr man ikke har peiling selv er det godt f litt hjelp av andre som har vrt igjennom det som jeg snart skal oppleve. Det viktigste for meg er at Hvard er tilstede under fdselen, alt annet materialistisk kan jeg klare meg fint uten, men sttten hans er noe jeg verken vil eller fler at jeg kan klare meg uten ♥

Sykehusbagen


Jeg trenger hjelp.

Etter mye om og men, mye "mas" fra Hvard har jeg innsett at den bermte sykehusbagen m pakkes uansett om jeg vil det eller ikke. Men jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Har funnet lister rundt omkring p nettet, men nr jeg leser dem tenker jeg at mye virker veldig undvendig. For hva trenger man egentlig til sykehusoppholdet etter fdselen?

S langt har jeg funnet frem selve bagen som det skal pakkes i og i den ligger to joggebukser ogto store topper.

Jeg trenger hjelp fra dere som allerede har vrt gjennom dette. Hva pakket dere og hva fikk dere bruk for p sykehuset?

Og da tenker jeg p alt fra klr til dere selv og babyen til toalettsaker og andre ting.

Hipp Hurra!


Kan vel frst gratulere alle med dagen, hper derer har hatt en flott dag, - det har i allefall jeg :-)

Sov lenge sammen med Hvard, noe som var veldig godt. Merker at det blir vanskeligere og vanskeligere slippe taket p han om morgenen n som terminen nrmer seg med stormskritt, spesielt med tanke p den "urolige" flelsen jeg har i kroppen. Vet ikke om det er fordi at det nrmer seg eller om det er andre grunner. Det er i allefall s ille til tider at jeg sliter med sove, og nr morgenen kommer vil jeg helst ha han hjemme i tilfelle det skal skje noe i lpet av dagen. Men, han er tross alt ikke s langt unna om det skulle skje noe s det gr nok bare bra :-)

Merker atLillegull♥ er blitt roligere i magen, noe som sikkert er veldig logisk siden plassen begynner og bli liten for han. Men nr han frst bestemmer seg for vise seg frem, da kjennes det veldig godt!

Som dere ser her, slik l han i nrmere et kvarter! Klarte ikke bevege meg for da ble det vondt, s jeg ble liggende der og prvde febrilsk "pirke" p han slik at han skulle trekke seg tilbake, noe som var til liten hjelp :-)


Utp dagen idag ble jegmed mamma, pappa og farmor for se p lillesster som skulle vre med g i russetoget. Vi drakk kaffe og koste oss p caf, fr vi traff storessteren min med familie og samlet oss for og vente p at toget skulle passere. Etter dette dro vi hjem, noe jeg var veldig klar for. Det skal ikke mye til n fr fttene stivner helt av og kroppen kjennes utrolig tung, da er sofaen et kjrkomment syn. Og enda bedre er det nr den godeste kjresten min er der sammen med meg ♥

N skal vi nyte resten av kvelden sammen foran tven :-)

Stina Mari - Englemamma til Noah
Velkommen til min verden. Jeg heter Stina Mari, er 21 r og er samboer med min kjreste Hvard.
Den 26.mai 2011 ble jeg mamma for frste gang til vr lille engel Noah. Han dde i magen min to uker fr termin, sjokket var stort og sorgen og savnet er tung for oss alle bre. Her p bloggen skriver jeg om vr hverdag og vrt liv, og du er hjertelig velkommen til flge oss p veien videre.
bilde
    bilde



hits