Jeg merker at jeg har kommet inn i en skikkelig "død-periode" igjen. Et dårlig valg av ord, jeg vet, men jeg vet ikke helt hvordan jeg ellers skal beskrive det. Det verker i kroppen, jeg er sliten og trøtt hele tiden og det er nesten slik at jeg bare venter på å falle sammen. På torsdag er det fem måneder siden Noah ble født, og jeg tar meg selv i og bli forbanna rett og slett, for hvor er han hen nå? Hvor er den lille gutten vår som skulle vært fem måneder? Jeg vet godt hva som skjedde, og jeg så inderlig godt at vi aldri får han tilbake, men det gjør så vondt! Jeg lengter sånn etter han, etter å kose, stelle og elske han slik som det skulle vært..

Hele situasjonen kan beskrives med så mange ord, men det som beskriver alt er ordet feil. For det er det det er, feil. Feil at han ikke fikk leve en eneste dag utenfor magen, feil at Håvard og jeg sitter her og sørger over den lille gutten vår som skulle vært her og gitt oss så uendelig mye glede i hverdagen, feil at vi ikke får vist han hvor mye han var elsket og ønsket. Det er så feil at han ikke får vokse opp og føle kjærligheten fra alle som hadde ventet så lenge på han.

Lørdag ble en spesiell kveld for meg, og jeg tenker at den ble veldig spesiell for Håvard også. Vi møtte for første gang et lite barn sammen, en liten jente på seks måneder. Jeg trodde jeg skulle bli trist av bare å se henne, men det ble jeg ikke, det var faktisk godt på en måte. Ei nydelig lita jente som minnet meg på hva vi ikke har, den biten var vond, men jeg vet at jeg ikke kan være sint på dem som har det slik som vi skulle hatt det. Jeg tenkte på hvor heldige de er, og jeg tenkte for meg selv om de egentlig vet hvor heldige de faktisk er. Det som virkelig gjorde vondt var når Håvard spurte foreldrene om han kunne få holde henne, noe han fikk lov til. Herregud, jeg visste og vet at Håvard er flink med barn, men jeg ble smertelig påminnet det der og da. Jeg så gleden i øynene hans, og jeg det stakk i magen. Noah. Det er nesten som kroppen sier det når det stikker sånn. Det var som å få et massivt slag i ansiktet og jeg følte at jeg ble kvam. Jeg klarte ikke holde henne, klarte ikke engang tenke så langt at jeg vurderte å spørre.

Den dagen jeg klarer å holde et lite barn, den dagen gleder jeg meg til, for den dagen kommer jeg til og ta et stort steg fremover og ikke bakover slik jeg føler at jeg har gjort med det meste etter at vi mistet Noah. Det kommer til og bli en stor dag for meg det. Og jeg gleder meg sånn til jeg kan få holde vårt lille barn, en liten søster eller bror som har storebror i himmelen.. ♥

Det føles som om jeg har gått meg vill.. og jeg lurer sånn på når jeg skal finne veien frem fra mørket..